Cinque terre; italiensk kyst på sitt beste

Dette er en turrapport litt utenom det jeg i utgangspunktet hadde tenkt å skrive om på min blogg, men etter å ha gått mellom de fem byene ved den italienske nordvestlige kysten var det ingen tvil - dette vil jeg skrive om og dele. 

Litt bakgrunn...

Reisen til Cinque Terre var noe Brit Elin hadde hatt på ønskelisten i flere år. I begynnelsen, når hun først begynte å snakke om dette reisemålet, var jeg litt skeptisk. Hvorfor reise helt til Italia for å gå mellom noen byer, når vi har den fantastiske norske fjellheimen? Går vi i kø sammen med tusen andre ivrige turister? Også i den varmen? Nei, jeg var smått skeptisk. Men det tok ikke lange tiden, eller mye overtalelse, for at jeg også begynte å se at dette ville bli spennende. 

Vi begynte å spare til turen for flere år siden, for det er ikke helt billig å reise til italia. Vi reiste sammen med et vennepar av oss, Trine og Harald, og ordnet en leilighet i Monterosso via AirBnB. En flott leilighet, som viste seg å være mye finere enn i annonsen. Alltid kjekt når det går den veien. 

Selve reisen med våre venner ble på 6 dager. Vi fløy fra Sola til Kastrup (DK), og videre derfra til Firenze. Vi hadde én natt i Firenze og tok toget derfra til La Spezia. Det måtte byttes tog i La Spezia, for å komme til Monterosso. Togturen var lettere kaotisk med store kofferter, men alt i alt var reisen fra Sola og helt til leiligheten i Monterosso ganske så grei. 

Denne "turrapporten" blir litt utenom det jeg har laget tidligere, da det blir en slags blanding av reisebrev og turrapport.

Ankomst Monterosso

Reisen hjemmefra startet ca. 0800 om morgenen, og med en del timers venting på Kastrup, så var det godt å sette beina inn i leiligheten vi hadde leid i Montreosso. Leiligheten lå i det som kan kalles en hovedgate, eller gågate, i et bygg som hadde apotek på gateplan og leiligheter i resten av etasjene. Det var skikkelig deilig å åpne balkongdørene på rommet vårt, og se at det rett utenfor vinduet var en liten sitronlund. Hadde jeg bare hatt litt lengre armer, så kunne jeg ha tatt et par. 

Første kvelden i Monterosso ble det middag på en helt nydelig lokal restaurant, Da Eraldo. Her ble det fat med ost og kjøtt, og middag. Som det så fint sies; vi trillet ut av restauranten, så mette var vi. 

Resten av kvelden brukte vi til å planlegge morgendagens tur, og når en planlegger tur i Italia er et glass lokal vin påkrevd. Vi diskuterte litt frem og tilbake hvor vi ville starte, hva vi ville se og hvor vi evt. ville gå på dag 2. Siden rutene mellom byene er mange, ble det litt sjekking av ulike kart. Det lå heldigvis et godt oversiktskart på hele rutenettet i leiligheten, og til slutt - mot midnatt - var planen for dag 1 klar. 

En liten spasertur etter middagen første kvelden. Her med utsikt mot delen av Monterosso der togstasjonen ligger og den største stranden. 

Kaffe og frokost, og så gjøre klar sekken for tur. Litt uvant å planlegge for tur i et litt annet klima enn norsk fjellheim, men jeg kan forsikre om at langbukser ble det aldri bruk for. Ei heller regntrekk til sekken. 

Første turdag

Det ble litt pakking og kaffe om en annen den første timen etter vi stod opp. Vi var blitt enige om å komme oss ut dørene, klar for en dag med tur, ca kl. ni- halv ti. Etter et kort besøk ut på balkongen, kunne jeg konstatere at dette ville bli en varm dag. Likevel - værmeldingene før avreise fra Norge hadde vært veldig variert, så jeg pakket med en lang turbukse.

Etter en enkel og god frokost, var vi klar. Med litt søtsaker i én sekk og frukt i en annen, så var vi klar for å gå fra by til by - og planen var at byene også ble matpausene våre. 

Ut fra leiligheten bar det rett inn i oppoverbakke fra første steg. Først, opp og ut av sentrum, så inn på en kjerrevei - fortsatt i oppoverbakke. 

Første holdepunkt i dagens rute var merket sti med navn "509", og mot "Madonna di Soviore".

Den første etappen, opp til Madonna di Soviore hadde en stigning på ca. 450 høydemeter, og stien gikk stort sett i en skogkledd fjellside. Da vi kom opp til Madonna di Soviore var vi blitt gode og varme og pumpa gikk godt. Det var nærmest litt fristende å "ta inn" på denne helligdommen og slappe av. Det så rimelig forlatt ut, men det var faktisk full vårrengjøring inne i kapellet/kirken.

Etter en liten pustepause bar det videre, nå et stykke på bilvei. Vi fikk nå flere glimt av utsikten, og jeg var allerede på dette tidspunktet veldig fornøyd - men det skulle bli bedre!  

Etter å ha gått drøyt et kvarter på asfalt, kom vi til il Termine, hvor det var en liten rasteplass med utkikkspunkt. Rett ovenfor rasteplassen kom første tvil om rutevalg. Det var ikke alltid like lett å få kart og terreng til å stemme overens, så da var det fint å ha flere par øyne til å dobbeltsjekke veivalget. Etter et kort "rådsmøte" i veikanten var alle enige om at stien som gikk av bilveien og ned i skogen var vår vei til Vernazza. Igjen var vi i skogkledde fjellsider, og når utsikten uteble for en stund, så ble det alltids tid til både lått og løye med reisefølget, Trine og Harald. Det er mange positive ting med å gå tur, men å gå tur med venner er ekstra kjekt. Kilometerne går unna, og det er egentlig ingen grenser for hva slags samtaletema som dukker opp når man ikke har særlig til utsikt. En kan kanskje fort tenke at her midt i stien er det ingen som hører hva som diskuteres, men plutselig var det et par fra Rogaland som passerte oss i fjellsiden. Vi stoppet opp et par minutter og vekslet et par ord. De hadde startet sørfra og gikk motsatt av det vi gikk, og siden vi nettopp hadde startet vår tur, ønsket de oss god tur videre - for det var visst nok et stykke igjen. 

Etter en god stund med vandring i skogkledde fjellsider, kunne vi endelig trekke pusten litt der stien kom ut på en liten bilvei som snodde seg oppover fjellsiden. Her kunne vi se ned på Vernazza, vårt første stopp. Veien gikk et stykke ned fjellsiden, før det gikk en snarvei av veien og rett gjennom jordbruksområder (vindruer). Vi passerte også noen sitrontrær, og jeg tenkte på lunden ved siden av leiligheten i Monterosso. Mon tro om jeg klarte få med meg noen sitroner fra en eller annen plass, der jeg klarte rekke over et gjerde eller en busk. Kanskje vi ville passere et sted underveis, der jeg fikk anledning til å gå på sitron-slang. 

Torget, eller havneområdet, var travelt denne dagen. 

Ved ankomst til byen Vernazza, ble det tydelig at sesongen har startet. Torget var ganske så fult med folk, og vi sleit litt med å finne oss en plass å sitte for å spise lunsj. Noen ganger går vi kanskje litt for lenge før vi får i oss mat, og da blir vi litt ubesluttsomme. Alle er usikker på hva som frister, og ingen har lyst å trumfe en bestemt type plass vi setter oss ned. 

Til slutt fant vi oss en plass der alle fant noe som fristet, så da var det bare å slå seg ned på første og beste 4-mannsbord. Nå skulle det smake med mat! Det ble litt forskjellig på hver av oss, men vi ble akkurat passe mett med tanke på at vi skulle gå en ny etappe om kort tid. Neste mål var Corniglia.

Vernazza sett "fra oven", i det vi forlot byen og gikk sørover mot Corniglia. 

På vei fra Vernazza til Corniglia. Stiene bestod for det meste av jord, sand og stein - og det var tørt. 

Veien mot Corniglia bød på litt mer utsikt siden stien ligger ned mot sjøen, men den bød også på mer folk - og de kom stort sett imot oss. Slik føles det jo nesten alltid, at man går i feil retning - eller rettere sagt de andre går i feil retning. Stien som vi nå fulgte hadde kode/navn "SVA", og vi begynte for alvor å kjenne på varmen. Tror vi var oppe i ca. 30 varmegrader, noe jeg anser som god varme såpass nord i Italia. Det var jo akkurat blitt juni, så for min del var ikke sommeren helt startet.

Corniglia, den av de fem byene som ikke ligger nede ved  en strand eller kaiområde. Den ligger litt i høyden fra sjøen

Corniglia er vel den minste av de fem byene. Da vi kom hit var det stille og rolig egentlig - sånn bortsett fra at det var et helikopter som streifet knappe 20 meter over øvre del av bebyggelsen i byen. Kunne se ut som det var et transportoppdrag av noe slag. Kan se for meg at det vil være utfordrende å få opp/inn feks. bygningsmaterialer i disse byene som klorer seg fast i klippene og fjellsidene, så da er det sikkert mest praktisk å få ting fløyet inn? 

Et av utsynspunktene i Corniglia. En kan skimte Manarola i bakgrunnen.

Etter en kort drikkepause i Corniglia, og et par bilder fra utsynspunktet, gikk vi opp fra sentrum mot jernbanen. Vi ble et lite sekund litt usikker på stien videre, da det så ut som at stien var merket ned mot jernbanestasjonen. Kartet viste at stien videre gikk ned mot jernbanen, og videre forbi og på utsiden av jernbanelinjen. Altså helt ned mot sjøkanten. Dette kom til å bli fint tenkte jeg. Litt frisk sjøluft er ikke feil. 

Vel nede ved jernbanen stusset vi litt på at skiltet førte oss ned mot et utløp for fossen som går under linjen. Ned et trangt trappeløp, der det var grønske på trinnene. Jeg begynte å få noen tanker om at dette ikke kunne stemme...

Ned trappene uten å gå på trynet, gjennom tunellen og videre til venstre under jernbanen - der gikk det noe som kunne minne om en sti. Det var ikke tvil om at vi var inne på en del av stien som var stengt, men samtidig var det ikke avstengt. Vi hadde vel forhåpninger om at dette bare var en mindre vedlikeholdt del av ruten, og at det ville bli bedre lenger fremme. Vi kom forbi noe som kunne minne om gamle skifte-boder fra strendene. De var helt nedslitt. Det lå søppel overalt, og det hele var ganske ufyselig. Til slutt kom vi til et gjerde med store advarsel-skilter. Litt lenger fremme kunne vi se at stien - den var borte. Så her var tydeligvis ett av områdene som har rast ut i sjøen. 

"Hmmm...... kan dette være rette veien mon tro?"

Ikke særlig innbydende plass. Her er det ganske klart for oss at det vi er inne på nå er en stengt del av stien - uten at den var stengt. Vi gikk litt lenger i håp om å komme inn på noe som kunne minne om skikkelig rute.

Nei, her var det bare å snu. Ingen som hadde interesse av å trosse advarsel om ras-utsatt område. Men - humøret er på topp likevel! 

Siden vi møtte på et rasområde, var det bare å snu. Vi gikk tilbake til jernbanestasjonen og ventet der på neste tog. Planene måtte endres litt, siden ruten var stengt. Derfor ble det tog fra Corniglia til Manarola - for så å gå "Kjærlighets-stien" fra Manarola til Riomaggiore. Det var jo litt kjedelig at stien var stengt, og at det var lite informasjon om dette, men det som er fint med disse byene er at toget går ganske hyppig mellom dem.

Vi ventet ikke lenge før vi kunne hoppe på toget til Manarola. Når det først ble slik, så syns jeg nesten det var litt godt å sette seg ned noen minutter på et tog. 

Fremme i Manarola var det kort vei til startpunktet til Kjærlighets-stien, men først måtte vi ha en toalett-stopp. På stasjonen var det toalett-vakt og betaling for å komme inn, noe som egentlig er greit med hensyn til at det holdes reint. Men med gyldig cinque terre-pass var det gratis å benytte toalettene. 

Så var vi klar for "kjærlighetens vei" - det var bare en liten hake.... Porten til denne stien var stengt! Nå ble jeg litt paff, og det ble vi nok alle fire. Igjen - ingen informasjon om stengt sti/rute, som vi kunne se på vår vei. Etter et kort rådsmøte på stasjonen i Manarola ble vi enige om en plan: Vi tar en tur inn i sentrum av Manarola og ser oss litt rundt, og sier oss fornøyde for idag. Så tar vi toget til Monterosso og leiligheten - og legger en plan for morgendagens tur mens vi spiser en bedre middag på en restaurant. 

Tilbake i Monterosso rakk vi såvidt å stikke innom supermarkedet før de stengte. Vi måtte ha påfyll av nytt brød, litt mer kaffe og litt andre ting før vi gikk ut og spiste middag. Etter å ha dusjet av oss dagens tur, begynte vi allerede planleggingen rundt spisebordet i leiligheten. Tiden flyr jo som kjent i godt lag, og etter en stund med prat om både turen vi hadde lagt bak oss og morgensdagens nye etappe, så var klokken plutselig blitt mye. Vi måtte rett og slett skyndte oss litt for å rekke restaurantene før de stengte. Restaurantene i Monterosso stengte stort sett 21.30, med enkelte unntak av et par som var åpne til 23.00. Det viste seg likevel at stedene var åpne utover det som står på feks. google maps. De er litt fleksible på tidene med andre ord, noe som var fint for oss som var litt seine ut dørene. 

Men mat ble det, og det ble god mat. Vi endte med å spise på en hyggelig, men travel, pizzeria kalt La Smorfia. Her ble det mat og husets rødvin. 

Andre turdag

Riomaggiore, vårt utgangspunkt for dag to

Ny dag og nye muligheter, og været var helt perfekt - om mulig noe varmere enn dagen før. 

Denne dagen tok vi toget fra Monterosso, og helt ned til Riomaggiore. Riomaggiore er den sørligste av de 5 byene, ligger i provinsen La Spezia og har drøyt 1300 fastboende.

Planen var først å gå det som vi kalte "den oransje løypen". Fargekodingen på noen av rutene var knyttet til om ruten gikk gjennom historiske steder, områder med kapeller eller kirker, reine naturområder og landbruksområder. De oransje rutene var i all hovedsak gjennom vinranker, i frodige og bratte fjellpartier - så altså landbruksområder. 

Ut av toget og gjennom en liten tunell, for å komme inn i sentrum. 

Litt vandring rundt i sentrum før vi tok fatt på dagens første etappe. Her kan en skimte "kjærlighetsstien" bak til venstre - stien som fortsatt var stengt.

Første timen gikk på å komme oss ut av sentrum av Riomaggiore. Tiden går når det er så flotte omgivelser. Det er mye å se og mye vi ville ta bilder av. 

Vi hadde en viss formening om hvilke rute vi skulle ta opp i fjellet, men da vi endelig kom oss mot utkanten av sentrum viste det seg at det var en helt annen rute som var naturlig å ta. Det er ikke alltid like lett å planlegge seg til en ferdig rute bare ut fra kartet når vi sitter rundt spisebordet i leiligheten. Det er dette som er så fint med rutenettet i cinque terre; her er det et nettverk av stier å velge mellom. 

Stien vi tok opp i fjellet, og ut av sentrum, var rute "531". Dette var en rimelig bratt sak, og med solen som steiket i ryggen med sine 30 plussgrader, så gikk det stille og rolig for seg. Reisefølget vårt, Trine og Harald, var litt lettere til beins i varmen, så de utgjorde fortroppen idag. Vi er 4 stykker med forskjellige utgangspunkt mht. fysikk og helse, så da er det fint at vi kan dele oss litt i enkelte partier uten at det blir "sure miner" av den grunn. 

Brit Elin hadde nylig vært utsatt for en voldsepisode på jobb, der hun ble slått ned - og av den grunn skulle hun ta det rolig og ikke presse kroppen og hodet for hardt. Selvom lysten var der til å "gå på", så måtte hun bremse mye mer. Det er lett å gå på en smell, og få resten av etappen ødelagt med kraftig hodeverk - hvis man ikke porsjonerer ut kreftene på en god måte. 

Men i denne første og varme stigningen var vi to som måtte ta det litt rolig, så kunne Trine og Harald heller vente litt på toppen.

Vel nede i Manarola ble det tid til litt lunsj, og påfyll av væske. Lunsjen tok vi på Il Porticciolo Pizzeria/Restaurant, og vi hadde litt forskjellig mat. To hadde pasta, én hadde blåskjell-tallerken, og jeg hadde pizza - selvfølgelig. Italiensk pizza er nært sagt alltid godt, og denne var intet unntak. 

Fordelen med disse lette lunsjmåltidene var at det ikke ble så hardt å starte på igjen med gåing. Etter denne lunsjen bar det opp i høyden igjen, og varmen ble ikke akkurat mindre etterhvert som vi nærmet oss midten av dagen. 

Likevel - landskapet rundt oss begynte å bli skikkelig flott. Vi beveget oss nå for alvor inn i vinproduksjonens landskap, der vi gikk midt innimellom druene. De var naturligvis ikke annet enn kart fortsatt, da det er for tidlig på året - men likevel var det flott å gå på denne delen av ruten. 

Oppi høyden, mellom Manarola og Corniglia.

Et gammelt reklameskilt? Midt i mellom druene og de flotte omgivelsene. 

Etter en drøy stigning i steikende varme kom vi omsider til Volastra, som ligger på ca 350moh. Dette er en liten plass som knapt kan kalles ei bygd, men kirke - det har de naturligvis. 

Etter et kort kirkebesøk gikk vi videre inn i vinland.

Nå fulgte vi rute "586" pluss at vi kom inn på rute "587" ved nedstigning til Corniglia. Dette strekket er på drøye 4,5km og veksler fra sti i vinproduksjons-områder til mer skogkledde fjellsider. 

Midtveis i dette strekket dukket det opp en vinbar - midt mellom vinranker og blomster. En flottere plass for pause skal man lete lenge etter.

Skal det være et glass? Ja, takk! 

Her kunne jeg sittet lenge, men det ble ett glass, så måtte vi komme oss videre.

En liten rast i Corniglia, med is og brus. 

Etter en vellykket etappe til Corniglia, tok vi en kort stopp der for litt is og brus. Det smakte godt i varmen. Jeg kjente på dette tidspunktet at det var blitt noen kilometer i beina de siste 2 dagene. Det at vi nå hadde en kort togtur foran oss til Vernazza var ikke helt feil. 

Tog til Vernazza var eneste mulighet for oss, for det var uaktuelt å gå opp til de øvre stiene som ligger på ca 580moh, for så å gå ned igjen til Vernazza. 

Skilt som viser veien vår fra Vernazza til Monterosso. Opp en del trapper, og "2.0" angir ikke km, men antatt tid på etappen. 

...og etter trapper, så er det litt bortover...

...og så litt mer trapper...

Etappen fra Vernazza til Monterosso var utrolig fin og lettgått. Og med solnedgangen foran oss hele veien, så ble dette rett og slett en vakker avslutning på 2 fantastiske turdager. 

En trapp ut i intet? Sånn så det ut, men de siste trappene på denne turen endte i et lite magesug av et stup rett ned i klippene i sjøen.

Monterosso i sikte. 

Så var vi ved veis ende av våre turdager. Godt slitne, med skitne sko fra tørre stier, lett solbrent både her og der, mange gode opplevelser og synsinntrykk rikere - og ikke minst hadde vi et godt reiselag i Trine & Harald. 

Vår reise sluttet likevel ikke her, for vi skulle videre.

Men først ble det en sein middag - igjen. Og vi koste oss stort sammen den siste kvelden i Monterosso. 

Hva vi gjorde etter Cinque terre? 

Vi tok toget til La Spezia, og videre med nytt regiontog til Pisa. Der hadde vi ett døgn hvor vi opplevde byens historie og kultur, og spiste godt.

Så bar det videre til Firenze - og så hjem til Orstad. 

En kjekk tur, med kjekke folk!

Info & tips:

Sted; Cinque Terre, ligger i regionen Liguria, nordvest for Toscana og Chianti (italia). Området har status som nasjonalpark, og er siden 1997 oppført på UNESCOs ettertraktede verdensarvliste

Adkomst; det er naturligvis mange alternativer mht adkomst, men vår rute gikk fra Sola Lufthavn, via Kastrup og så til Firenze. Veien videre fra Firenze til de 5 byene går fint å ta med tog. Toget går til La Spezia, hvor man bytter tog. Stasjonen her er lettere kaotisk, men hold roen og hold oversikt på evt. sporbytter på de ulike togene. Her er det lett å gå på feil tog om man ikke holder øyne og ører åpne. 

Vanskelighetsgrad, gåturene; å sette en grad på dette er umulig, siden det er et godt og variert rutenett av stier. Noen går opp mot 700moh. og har en varighet på 10+ timer, mens andre er med lite stigning og lettgått. Med andre ord - her kan en tilpasse turene/etappene etter eget ønske. Skulle det bli tungt og en må "kaste inn håndkle" kan en alltids sette seg på et tog.

Prisnivå; Transport (tog) er relativt dyrt. Mat på restaurant er ganske likt norsk nivå, med enkelte unntak. Handling i matbutikker/supermarked er ganske dyrt, noe vi fikk bekreftet da vi handlet i en vanlig matbutikk i Pisa noen dager etter. I Pisa kostet mange varer det halve av prisen i Monterosso. 

Annet; 

Skotøy - jeg liker høye sko i norske fjell, for å forhindre skader eller strekk i ankler. På denne turen derimot var det godt å ha lave sko. Det er varmt, og stiene krever lite av føttene annet en utholdenhet, så om du er usikker på sko kan du trygt ta lave. 

Klær - her er det ingen råd å gi siden de aller fleste vet å kle seg etter været. Men skulle jeg kommet med ett tips så var det at det er fint med en ekstra trøye/tynn genser i sekken. Dette for å ha muligheten til et raskt bytte før en prøver å få bord på en restaurant. Jeg tror jo de er vant med svette kunder, siden de lever av disse turistene - likevel syns jeg for egen del det var litt ok å kunne bytte hvis lunsjen skulle ende opp på en halvfin restaurant.  

Mat og drikke underveis - det kan være godt med noe kjeks eller frukt i sekken under de forskjellige etappene. Vann kan man drikke fra springen, så de stedene man finner utekraner vil det være lurt å fylle flaskene. Kraner som ikke har drikkevann er godt merket. 

Mobildekning - opplevde ikke at det var problemer med dekningen.