Frafjord

Dagen før jeg gikk denne toppen hadde Brit Elin og jeg vært en tur oppe på Mån. Det var helg og godt vær, så vi nyttet anledningen til å ta en liten tur til et av mine favoritt-områder: Frafjordheiene landskapsvernområde. Jeg hadde naturligvis en liten ekstra agenda med å reise opp til Mån, for jeg ville se hvordan forholdene var innover Fidjadalen med tanke på snø. Jeg har tatt på meg å skulle rydde stien fra Mån og inn til Blåfjellenden (DNT hytte) en gang denne våren, og jeg er ivrig etter å komme igang. Men hvis det er mye snø på toppene rundt dalen, så kan det rett og slett være risikabelt å bevege seg i området. De som kjenner området godt har fortalt om både snøras, steinras og mye vann i elven - og ingen av disse tingene er noe jeg har tenkt å utforske nærmere.

Men uansett - vi var på Mån og jeg fikk sett det jeg ville se. På vei ned til bilen ble jeg gående og kikke på fjellene som ligger vest for Månafossen. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å gå opp dit en gang denne våren. Eller hvorfor ikke bare gå opp der dagen etter, siden det var meldt greit vær?

Det var en gang et skilt, som viste vei.... 

Når vi kom hjem fra turen til Mån gikk jeg inn på www.yr.no og sjekket været èn gang til, og ganske riktig - det viste at det skulle være litt sol fra morgenen av og ut til midt på dagen. Jeg sjekket ut området jeg tenkte gå inne på www.norgeskart.no og fant at den høyeste av toppene som jeg så på het Storeknuten. Den har, som mange andre fjell, flere versjoner av navnet: Storaknuten, Storetoknuten og Storeknuten. Høyden fra havet er på solide 750m, noe jeg syns er helt ok for en av sesongens første turer. 

Så var det dette med å finne en rute eller sti opp til toppen, noe som naturligvis alltid er en fordel. For å nå dette målet kunne jeg gå fra Molaug og på merket sti opp langs Nordalsåna, og opp til ca. 400moh. En plass oppe i den høyden så jeg at jeg kunne svinge ut til høyre av stien og opp i terrenget. Jeg satt hjemme og kikket litt mer nøye på kartet, og da særlig hødekurvene. Jeg ville forsikre meg om at jeg ville komme meg helt til toppen uten å støte på et uoverkommelig stup eller liknende. Alt så greit nok ut. Ut over dette ville jeg ha litt spenning med å ta det som det kom i terrenget, og finne løsninger eller veier selv. 

Tid for tur

Jeg hadde pakket det meste kvelden før. Det føltes som en evighet siden sist jeg var på topptur, og jeg var redd jeg skulle glemme ett eller annet viktig. En trippelsjekk av sekken ble gjort rett før avreise. Jeg var stygg-tidlig oppe denne dagen, rett før 0500, så jeg hadde god tid til å smøre nistepakke og lure litt sjokolade oppi sekken. Jeg tok med drone i sekken denne dagen, i og med at det var meldt ganske ok vær. Jeg kunne jo være heldig å oppleve en vindstille topp for en gang skyld. I tillegg hadde jeg pakket med stavene, et kompressbånd til det ene kneet og gul vest. Gul vest virker kanskje litt rart, men det har faktisk en livsviktig funksjon. Jeg går mye alene og vet at uhell kan skje så alt for brått. Da er en av de viktigste faktorene for å bli funnet at du synes i terrenget. Jeg hadde riktignok på meg den knallgule regnjakken denne dagen, så mulig jeg kunne spart meg de grammene i sekken, men den har fått fast plass og ligger der uansett hva slags tur jeg går.

Dette så ut til å bli en strålende dag på tur. Her på vei inn mot Oltedal, Limavatnet i soloppgang.

Selve kjøreturen fra Orstad til Frafjord tar drøyt 40 minutter, avhengig av trafikk og veiarbeid. Ta av Fv450 og kjør gjennom Frafjordtunellen og videre mot Månafossen. En kan parkere ved bedehuset før brua på Molaug. 

Det hang en lapp på Bedehuset angående parkering, med et vips-nummer, men dette var ikke i bruk lenger. Så dermed stod jeg gratis.

Da jeg kom meg ut av bilen og kjente på temperaturen, så syns jeg den var god. Jeg begynte å gå med jakken på og lue på topplokket. Det er et kort stykke å gå på asfalt heldigvis, for jeg blir alltid litt "av" i anklene hvis jeg må gå for lenge på asfalt med fjellsko. Jeg gikk over den lille broen som tar deg innover Hålandsveien til Molaug. Gårdene ligger spredt rundt veien innover, og jeg følte at alle satt på kjøkkenet og kikket på denne fyren som kom labbende innover veien deres klokken 8 på morgenen. 

Når det gjelder Hålandsveien og Molaug, så kan det være verdt å merke seg at dette lille området har tre treff på kulturminner; ett bosetningsområde, ett gravfelt og ett gravminne - alle fra jernalder. Det er med andre ord en start på turen med litt historisk sus rundt hushjørnene.  

"Det er med andre ord en start på turen med litt historisk sus rundt hushjørnene."  

Broen over til Molaug, rett ved det gamle busskuret.  

Ingen tvil om at man er på rett vei.

Vel fremme ved porten som går inn til stien står det flere skilt med parkering forbudt. Tipper de gårdseierne har opplevd en og annen luring som har kjørt helt inn og satt bilen ifra seg ved porten - og dermed stengt veien for bla. traktorene som må forbi. Så min oppfordring er å parkere ved bedehuset nedenfor Molaug. 

Stien begynner med lett stigning bakenfor et par av gårdene, og du kan høre Nordalsåna sin buldring komme nærmere i det du begynner å gå oppover stien, Det var ganske mye vann i den akkurat nå, selv om det er begrenset med snø i fjellet. Etter å ha gått knappe 150 m på gressdekket sti i svak stigning, så snur stien brått opp til høyre og inn i den skogkledde fjellskråningen. Herfra er det ganske bratt, og stien veksler mellom mykt gressdekke til mer steiner og grus. Til tider litt plundrete å gå i hvis anklene er litt trøtte - som for eksempel når det skal gås nedover etter flere timer på tur. Det tok ikke lange stunden før jeg tok frem stavene. Jeg så ingen grunn til å pushe verken ankler eller syren allerede de første hundre høydemetrene opp. 

Bilde tatt tilbake mot porten. Grei sti dette. 

Kommet meg opp noen meter, og stien er nærmest som en motorvei å regne. Det er lite merking, men her kan man ikke ta feil av sti og terreng. 

Temperaturen var god, nesten for god. Jeg måtte raskt ta av både den tynne gule regnjakken og fleecen. Lua røyk i sekken etter 50 meter, og buffen likeså. Det var ikke det at det var direkte sol i ryggen, men det var jammen ikke langt ifra. I det jeg stablet beina oppover den bratte stien, tenkte jeg at jeg fint kunne gått i shorts uten å bli kald. 

Jeg begynte å nærme meg ca. halvveis opp langs Nordalsåna, og kom til å tenke på en historie jeg nettopp leste, som er fra denne plassen: 

"28. oktober 2010 var det to hundre år siden gårdbruker Tore Toresen Haaland ble født på Håland i Frafjord. Søndag 20. oktober 1850 møtte han en bjørn da han var ute og lette etter geitene oppe i Norddalen. Bjørnen ble skremt og slo og klorte Tore med labbene. Tore ble skadet på kinn, nese og i begge øynene. Han ble kastet utfor en skrent og ble liggende til neste dag. Folk fra bygda fant ham sterkt skadet og rodde ham til sykehuset i Stavanger. Roturen tok om lag 7 timer.

På sykehuset i Stavanger ble både kinn og nese lappet sammen, men øynene kunne ikke reddes. Tore ble blind. Etter dette levde han i 41 år og tok del i gårdsarbeidet som best han kunne.

Da den svensk-norske kongen Oscar I hørte denne historien, ga han Tore en årlig pensjon på 48 riksdaler resten av livet."

www.ut.no (Fra beskrivelsen om turen: Fottur til Hålandsstølen — i sporene til Bjødna-Tore)

Jeg syns det var facinerende å gå å tenke på at det har vært bjørn i disse trakter i tidligere tid. Jeg sjekket opp denne historien litt nærmere da jeg kom hjem denne dagen, og fant flere bjørne-historier;

Innimellom fantasien om at bjørner kanskje dukket opp på stien igjen, slo det meg at det begynte å bli fryktelig bratt ned mot Nordalsåna. Jeg har jo gått dette partiet nedover en gang tidligere med Brit Elin, da vi gikk "Frafjordhatten og Kjærlighetstien", men den gang var det seinere på året og trær og busker skjulte det meste av Nordalsåna. Her var det uansett best å holde seg på beina, og ikke snuble ut til venstre. 

En kan skimte Nordalsåna mellom trær og busker nederst i skrenten. Ifølge høydekurvene i kartet er dette en skrent på ca 65 meter fra stien og ned. 

Det er gjerne bratt ned fra stien, men stien i seg selv er jo helt topp.

Rundt klokken 09.30 kom jeg til punktet på stien der jeg tenkte gå av den. Jeg hadde helt klart feilberegnet bratthet i det terrenget jeg hadde sett meg ut, men ut fra det jeg kunne se der jeg stod så var det ikke særlig bedre lenger bort på stien heller. Jeg satte fra meg sekken litt, tok litt vann og en bit melkesjokolade. Trengte litt å styrke meg på når denne "skråningen" skulle forseres. Bakken startet med mose- og lyngbegrodd steinur. Her var det greit å ta et steg om gangen for å forsikre at en av føttene ikke forsvant ned i noen sprekker. Det ble tidvis klyving denne første biten, og atpåtil gikk jeg jo langs nedsiden av et stup der det hang store istapper. En del is hadde allerede løsnet og lå i terrenget der jeg gikk, så jeg sjekket hele tiden opp over meg at jeg ikke gikk rett under masse is. Greit å unngå en istapp i knollen...

Endelig kommet over en kneik etter det veldig bratte og ulente partiet. Det å gå utenfor sti er slit, men gøy.

Terrenget åpnet seg litt når jeg kom over kneiken. 

Jeg kikket litt på kartet jeg hadde på mobilen og tok ut en retning. Jeg ble gående i et terreng som egentlig var myr, men takket være temperaturen og det at det fortsatt er tidlig på året, så var det meste av myra frossen eller ganske fast i fisken. Jeg tror det hadde vært en blaut opplevelse om jeg hadde gått her i mai/juni. 

Etter den litt krevende skråningen, åpnet det seg opp og jeg tok ut retning mot en navnløs topp på 723moh. Den så ikke tilgjengelig ut på denne turen pga. is, men mulig "723." vil bli besteget en annen gang.

Baksiden av "723"

Bjørnatjørna er islagt, og ut fra navnet håper jeg bjørnen sover.

Jeg passerte "723" på nordsiden og fikk godt utsyn mot Bjørnatjørna, som er et lite tjern nedenfor Storaknuten. Her gikk jeg i det som kunne minne mest om et dyretråkk. Disse dyretråkkene kunne forsvinne like fort som de dukket opp i terrenget. Jeg ble gående en del i sikk-sakk denne siste biten før toppen. Her var det noen små dalsøkk, som også betydde at det var noen fjellvegger som måtte klyves opp. Litt lett klatring er bare gøy. Det setter meg litt på prøve, også er det utrolig gøy å komme opp de stedene det umiddelbart ser veldig vanskelig ut å komme seg opp. 

Ned i dalen, over en frossen myr og så opp til høyre for den flate fjellveggen. Nå var det ikke langt igjen.

Siste 10 minuttene av turen mot toppen går på bart fjell. Litt is her og der var det riktignok, men jeg hadde ikke bruk for bruddene som lå i sekken.

Endelig var toppen nådd! En liten varde var bygget opp, men den vitner om at dette ikke er en hyppig besøkt topp. Jeg måtte naturligvis legge til en stein til varden, og så var det å finne en fin stein å sitte på. Nå var det lunsj-tid. 

Flott utsyn på toppen av Storaknuten: bakenfor meg ligger bla. Fidjadalen og Mån. 

Litt mat må man ha. 

Det var skikkelig godt å sette meg ned for litt lunsj. Jeg fant en perfekt stein, og fisket frem matboksen min. Den siste timen hadde jeg gått og tenkt på nistepakken, og hvor godt det skulle bli med mat. Og det var det. 

Etter mat og drikke ble det tid til litt droneflyging, og filming. I det jeg nærmet meg slutten av filmingen kjente jeg en svak bris ta seg opp. Plutselig var det litt kjølig på toppen. Alt ble pakket ned og jeg tok en siste kikkerunde for å ta inn mer av utsikten. Jeg tenkte at her oppe i disse områdene vil jeg tilbake og gå mer. 

Nedturen gikk jeg nesten samme vei som jeg gikk opp. Kun med et par justeringer, der jeg nå så "stien" fra en annen side. Dermed ble det litt mindre kaving i lyng og kratt. Men bratt var det fortsatt. Jeg syns oftest det er bedre å gå opp bratt terreng enn å gå ned. Det er noe med at oppover ser jeg jo ikke hvor bratt det er. 

Det bratteste og vanskelige partiet er passert, og så kom den varme solen rett i ansiktet. Herlig! Bare stoppe og nyte litt.

Når jeg endelig så stien igjen, og kom ned på den, så var gleden stor. Jeg var sliten i beina nå, så det skulle bli litt godt å bare gå på vanlig sti den siste biten ned. Jeg tok en kort pause før jeg begynte nedturen som gikk på sti, og drakk litt vann. Vann hadde jeg alt for lite av denne gangen, så der hadde jeg bommet litt. 

Siste rest ned på sti gikk lett. Jeg var skikkelig fornøyd med å ha gått til en topp uten sti. Fornøyd, og godt sliten. 

Over broen igjen, og så bort til bilen.

Nok en fin tur var over, og i bilen hadde jeg satt en flaske med vann til hjemturen. Det ble styrtet en halvdel umiddelbart, og så av med fjellskoene. 

Jeg regner med at jeg ser mer av dette området denne sesongen. Kanskje allerede om få dager?