Sted: Røyningsbu, Skudeneshavn (Karmøy)

Høydemeter: ca. 219 høydemeter totalt 

Lengde: ca. 12 km (vår runde er litt lenger enn beskrevet på UT.no)

Sesong: Hele året

Vanskelighetsgrad: Enkel tur, men UT.no har satt den til middels krevende (Blått)

Turfølge: Bjørn Ove Moi, Arild Egholm og Jone Aasland 

Vi er en liten gjeng med mannfolk som gjennom flere år har reist på hytteturer både til Mandal og Skudeneshavn. Det har variert litt når på året vi reiser hvor. Noen ganger har det blitt sommertur til vår hytte i Skudnes og julebord-tur til Bjørn Ove sin familiehytte i Mandal, mens andre ganger er det sensommer-tur til Mandal og tidlig vårtur til Skudnes. Denne gang ble det tidlig "vårtur" til Skudnes i midten av februar, og selvom værmeldingen sa at det stort sett ville bli inne-vær, så hadde vi med oss litt turtøy i bagasjen i tilfelle vi fikk sjans til en luftetur. 

Disse helgeturene er mest av alt sosialt og kjekt, med lav puls og høy avslapningsfaktor, men vi har som regel en tur på lørdagen. Denne gang hadde vi en liten plan om en bestemt tur på lørdag, så sant været slo til - og det gjorde det sannelig! Målet for turen var Skudnes Fjellag sin hytte Røyningsbu ved Røyningsvatnet. Hytta driftes på dugnad av fjellaget, og på søndager gjennom våren og sommeren er det ofte åpent der de selger vafler og kaffe. En flott plass med bålplass, benker og stor boltreplass for familier på tur.

En liten sjekk ut vinduet fra stuen. Været så veldig bra ut, så da ble det tur. 

Litt ut på formiddagen dro vi på oss turklær og pakket noen sekker med både mat og drikke. Jeg hadde dratt med meg et stormkjøkken, så denne dagen var planen å steke pølser underveis. Med skinnende sol fra skyfri himmel lå alt til rette for en flott tur i marka utenfor Skudnes. Turen startet fra hytta vår i Skudneshavn sentrum og opp til skolen og idrettshallen. Herfra er det godt  med skilter for flere turmål og runder i marka. Vår rute gikk opp mellom idrettshallen og fotballhallen, retning New zealand-hut. Rett før vi kommer ned til New Zealand-hut går det en skiltet sti inn til høyre i skogen, som vi går inn på. Deretter holder vi strake veien over lysningen og litt inn mot venstre. Heretter er det egentlig bare å følge stien man kommer inn på. 

Som Jone kommenterte ila. den første biten i skogen, så er det flere flotte steder for sopp-sanking. Vi har gjennom årenes løp sett at det er gode forhold for sopp, og mange ganger tenkt at her må vi opp og sanke. Stien går i lett motbakke de første par kilometerne, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke i bedre form enn at jeg kjenner pumpa begynner å jobbe i denne motbakken. En får hvertfall opp varmen i kroppen, og når solen står på i ryggen på vei opp blir det fort til at både lue og jakke må av.  

Jone i godt driv på vei inn i et av de siste skogpartiene før vi kom opp til "toppen".

Ikke langt fra Ilsvatnet blir det som regel en kort stopp for en skvett med vann, og idag var intet unntak. Jone hadde begynt å dra med seg noe tørr kvist mtp et bål på Røyningsbu. Tror han var skeptisk til om jeg hadde tatt med rette utstyret for stormkjøkken denne dagen. Jeg klarte en gang for et par år siden å ta med en brenner som ikke passet til gassboksen, og det så et øyeblikk ut til å bli kalde pølser til lunsj. Den gang ble lunsjen reddet av ivrige (og sultne) mannfolk, som samlet drivved og annet rask på stranden og fyrte opp et bål i ei gammel bålpanne. Mulig Jone var klok av skade og nå sikret oss en sjanse for varme pølser. 

Kort drikkestopp før vi fortsatte ferden mot Røyningsbu.

"...det er bare lureri med deg når du skal bestemme tur!"

Jone ledet an i godt tempo, noe han fikk høre fra oss som dannet baktroppen. Vi holdt et litt mer bedagelig tempo i bakre rekker, og praten gikk lett om laust og fast. Solen ga en svak men god varme, til tross for litt sur bris over heia. 

Etter å ha passert Kvitmyr begynte vi å få glimt av Røyningsbu mellom trærne. Arild og Bjørn Ove holdt et godt tempo over den siste myra, og noen spøkte med at dette var mye mye lenger enn det jeg hadde gitt inntrykk av på forhånd. Enkelte i gruppen har fått det for seg at det ikke nytter å stole på mine beskrivelser av lengde eller stigning på turene vi tar når vi er i Skudeneshavn, og denne turen var visstnok kommet inn under kategorien "Stian-lurer-oss-tur". Det blir mye lått og løye når vi er ute og går, noe jeg syns er herlig befriende og avslappende. Vi trekker litt i hverandre, og tøyser mye, men det er alltid god stemning med denne gjengen på tur. 

Vel fremme ved Røyningsbu i nydelig vær. (Foto: Jone Aasland)

Da vi kom opp til Røyningsbu var det bare å finne seg en god plass i solen. En gruppe med voksne og barn hadde fyrt opp bål nede ved vannet, og grillet pølser. Vi fant oss en plass på siden av hytta, og jeg rotet frem stormkjøkkenet. Nå var det tid for litt mat. Mens jeg gjorde klar "kjøkkenet", gjorde Jone klar noen pølser. Vi var litt forundret over pakke-metoden på pølsene, da de var pakket i plastikk - hver for seg. Blir mye plastsøppel av slikt, og det tar litt tid hvis du skal ha pølser til flere, men etter litt om og men var pølsene klar til steking. 

Godt humør på kokken. Jone sine kvister som sees i bildet kom heldigvis ikke til nytte denne gang. (Foto: Bjørn Ove Moi)

(Foto: Jone Aasland)

Det ble et par pølser på hver, men til tross for sol fra klar himmel var det litt kaldt etterhvert. Helt vår er det ikke ennå. Arild hadde vært lur og tatt med en tjukk genser til når vi satt stille, mens jeg hadde bare ulltrøye, fleece og en tynn vind/regnjakke. Etter maten var fortært var det bare å pakke sekken og komme seg i bevegelse igjen. 

Stien går videre opp bak hytta og vi går videre på nordsiden av Røyningsvatnet og østover. Det er ganske så åpent landskap på dette siste stykket ned mot bebyggelsen, og vinden tok seg litt opp. Da var det Arild som tok ledelsen og dro opp tempoet. Her måtte vi få opp varmen igjen, og da må tempo opp. Det gikk radigt nedover mot beitemarka på Trongahaugen og Kvitamyr. Etter dette kommer vi inn på grusvei og til slutt ut på asfalt vest for Hilleslandsvatnet.

Siste kilometerne inn til sentrum av Skudeneshavn går på asfalt, noe som ofte er litt tungt for både ankler og knær etter noen timer i terrenget. Jeg kjente det godt i anklene denne dagen, mens andre hadde mest problem med vonde knær. Det var derfor bred enighet om at vi skulle ta et stopp på en av de lokale pubene for en liten forfriskning - og belønning, før vi gikk tilbake til sofaen i hytta. 

Med unntak av at noen mente de var blitt lurt, nok en gang, så var alle godt fornøyde når vi kom tilbake til hytta. Nå var det bare å vente på kveldens middag som var koteletter fra den lokale slakteren og hjemmelaga fløtepoteter med mer.