Turrapport; Lauparen - et bratt eventyr

Sted: Vestnes, Ålesund og Fjord Kommune

Lengde: 12,7km

Høydemeter: 1434 moh. 

Tid: 6 - 8 timer 

Vanskelighetsgrad: Svært Krevende (Svart merking på UT.no)

Årstid/sesong: Juni - September

Alle foto: Brit Elin og Stian Korneliussen 

Etter å ha tilbragt noen dager i Åndalsnes, med bla. en flott tur over Romsdalseggen, var det tid for å flytte på oss igjen. Turen gikk fra Åndalsnes til Ålesund. Vi hadde lagt opp til at vi skulle kjøre på direkten når vi kom ned fra Romsdalseggen, så vi hadde allerede sjekket ut av hotellet. Etter et kjapt klesbytte ved bilen, og litt ompakking i takboksen, ventet en biltur på drøye 2 timer. 

Vi fant greit frem til der vi skulle bo, som var midt i sentrum (airbnb), og laget kvelds. Det var tross alt blitt kvelden allerede og været var av det litt fuktige slaget så en runde i byen fristet ikke. Vi satt heller og snakket om Romsdalseggen, og ikke minst planla hvilken topp-tur vi ville gå. Vi hadde lagt inn en hviledag i Ålesund, så vi hadde god tid til å kikke på ut.no, ulike kart og turbeskrivelser. Det var seint utpå hviledagen at vi landet på at vi skulle gå en topp som heter Lauparen. 

Lauparen ligger i Ørstad og fra Ålesund brukte vi litt over 1 time på kjøreturen inn til Grytalisætra, som er utgangspunktet for vår vei til Lauparen. 

Selvom vi ikke hadde spikret turen til Lauparen før ankomst i Ålesund,  så var det likevel et turmål som hadde kommet opp som et aktuelt alternativ etter mye leting i kart før hele vestlands-touren vår. Lauparen er kategorisert som "svært krevende" og svart-merket hos UT.no. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det endte opp slik, men jeg var ganske sikker på at denne toppen var ganske "grei skuring" før vi reiste hjemmefra. Jeg hadde sett på FatMap (nå Strava) med 3D-kart, og hadde kommet frem til at det kunne være litt krevende det siste stykket. Så feil kan man ta, og denne turen skulle bli en av mine lærepenger når det kom til forståelse av kart. 

Ei av hyttene vi passerte på vei inn mot Grytalisætra. I bakgrunnen mot venstre skimtes Litlebotenstinden 

Vi var ikke veldig tidlig oppe denne morgenen, slik vi pleier være når vi har en dagstur foran oss. Jeg tror kroppene var ganske kjørt etter flere dagsturer etter hverandre, så derfor tillot vi oss å sove litt lenger enn vanlig. Vi kjørte fra Ålesund kort tid etter det ble dagslys, og fikk en fin tur utover mot Grytalisæter. Dette var et nytt område for oss å gå i, så vi var begge spente på hvordan det ville bli å gå en ny langtur etter flere dager med mange kilometer i beina. 

Selve kjøreveien mot dagens turmål var enkel og grei å følge, med kun et par korte "kart-sjekk-stopp" rett før vi tok av hovedveien og inn på skogsveien som går opp til parkeringen på Grytalisætra. 

God plass på parkeringen denne morgenen. Ikke helt sesong for de fleste, som er da jeg liker det best. 

Vel fremme på parkeringen var det ut med det vi trengte av utstyr og klær. Vi har som regel ikke pakket sekkene helt ferdige når vi parkerer ved turene sine utgangspunkt. Jeg syns det er greit å se an både været, temperatur og ikke minst landskapet før jeg tar siste pakkerunde av sekken. Denne dagen var det perfekt turvær; opphold, lettskyet og antydning til sol. Dette kombinert med god september-luft er for meg det ultimate "tur-klima". For all del - sommer i fjellet er herlig det også, men å gå toppturer med halvtung sekk i 28 - 29 varmegrader er mildt sagt klamt og ubehagelig. 

Vi var begge kledd i lange turbukser, ulltrøye, lett fleece jakke og topplue da vi forlot bilen. Vi gikk med staver fra begynnelsen selvom det ikke var særlig med stigning den første biten.

Et lite utvalg av ruter og turmål i området. Ser man på UT.no vil en se at det er mange andre turer i samme område. 

Allerede ved det første stativet med skilter kunne jeg se at det ikke alltid er samsvar mellom opplysninger gitt på UT.no og det som settes opp av skilter. På UT.no står turen til 12,7 km, og på skiltet står den til å være 14 km (7 km hver vei). På UT.no står det at den er sort-merket, altså svært krevende, mens det på skiltet er merket rødt. Turistforeningen står bak både UT.no og skiltingen, så hvorfor det blir slike forskjeller er ikke helt til å forstå. 

Sunnmørslauparen er traversen/eggen som vår rute gikk på nedsiden av før vi til slutt gikk opp mot Lauparen. Mulig det er lokale varianter av hva de kaller den ene og andre toppen, men for den jevne fotturist fremstår det litt forvirrende. Dette med ulikheter mellom tilgjengelig informasjon og de faktiske avstandene har jeg vært inne på før, bla. i turrapportene fra 7-dagersturen i Etnefjellene, der det var avvik på flere kilometer på mange av etappene.

Likevel - litt feil på skiltene gjorde ikke noe på humøret denne dagen. Vi likte begge to det flotte landskapet vi nå gikk inn i, og vi gledet oss til å stå på toppen.

To veldig fornøyde fjellfolk. 

De første par kilometerne gikk i lettgått terreng av lyng, myr og små lauvtrær, og hele tiden hadde vi utsikt mot Litlebotnstinden, Sandfjellet og Sandegga. Jeg gikk faktisk i lengre tid å var sikker på at Litlebotnstinden var Lauparen - nok en feilobservasjon av terreng og kart fra min side denne dagen. 

Det var nærmest for varmt de første km opp mot Grytalivatnet, så turbukser med splitt på beina var helt supert denne dagen. I bakgrunnen sees fossefallene fra henholdsvis Isbotnen og Trollbotnen, og Tverrbotnegga med Storbotnshornet til høyre i bildet.

Det å vandre opp mot Grytalivatnet var som balsam for sjelen. Enkel sti i et fantastisk landskap, der vi hele tiden hadde utsyn mot flere fjelltopper og kunne se ned mot vannet. Det var heller ingen folk å se. Det var bare oss to og en helt slående vakker natur. 

En av mange grunner til at jeg liker fjellet best om høsten; fargene.

Friskt og godt vann i flaskene ved første anledning.

Det var flott utsyn i alle retninger. Her i retning mot Grytalisæter.

Sopp-hjerte.

Da vi kom opp til Grytalivatnet var det en naturlig stoppeplass ved en stor kampestein. Her ble det en liten rast for å spise en bit med snacks og fylle på væskelageret. Jeg ble stående å kikke ned mot vannet, og kunne godt ha plasket ut i dette slik temperaturen var. Lua og fleecen hadde for lengst røket bak i sekken, og det føltes som om sommeren gjorde et comeback i det vi nå gikk inn i en del av stien som begynte å stige. 

Omgivelsene endret seg litt fra lyng og småskog, og til mer mose - og gressdekket steinur. Etterhvert som vi gikk oppover i ura kjente jeg solen varmet, og lysten til hoppe i Grytalivatnet steg i takt med høydemetrene vi gikk. 

Det hadde gjort seg med et friskt fjellbad ja.

I det vi nå gikk mer og mer oppover, så svingte stien svakt mot nord. Her ble det klart for meg at den toppen jeg hadde sett ut som målet ikke var vår topp. Jeg stoppet litt for å se på kartet på mobilen, og innså at Lauparen nå lå til venstre for oss. Nå var vi kommet inn i en dal/skar mellom Lauparen og Svartvassegga, og vi hadde ingen følelse med hvor høyt Lauparen var. Vi så rett og slett svært lite her vi begynte å bevege oss inn i Trongbotnen. 

Jeg begynte så smått å tenke mitt om at dette kom til å bli styggbratt. 

På vei opp Trongbotnen, med Grytalivatnet i bakgrunnen.

Bilder er noen ganger ikke beskrivende nok. Her er kamera rettet mot toppen av Lauparen, men det er ikke toppen vi ser fra skaret. Også er det fryktelig bratt opp denne fjellsiden. 

Brit Elin skuer opp mot skaret. 

På ett eller annet tidspunkt på vei opp Trongbotnen, i et parti der det var litt glatte steiner fant Brit Elin ut at stavene hennes hadde sklidd ut av festet på sekken, og forsvunnet. Vi var ganske sikker på at vi ville finne de igjen i stien når vi skulle ta returen, men det var likevel kjedelig å ikke ha stavene å støtte seg til. Siste biten opp mot en varde som står i skaret gikk derfor litt roligere, rett og slett for å ikke risikere noe. Det var mye ur og steinene var tidvis svært glatte. 

En aldri så liten "sjølfie" fra skaret. Her kunne vi se over på andre siden av fjellmassivet vi befant oss i, og ned i Jasvollbotnen og dalen som ligger nedfor Rollsbottskorka.

Svartvassegga i solgløtt

Brit Elin var først oppe ved stidelet og varden i skaret. Her går det en sti opp til Svartvassegga til høyre, og vår vei til Lauparen mot venstre. På dette punktet var jeg kommet dit hen at jeg tenkte på tiden, og jeg var litt bekymret for om vi kom til å rekke opp - og ned - før det ble kvelden. Jeg skal ærlig innrømme at jeg også hadde registrert at det begynte å se fryktelig bratt ut i den retningen vi skulle gå. 

Vi tok en pust i bakken og litt drikke i krysset. Brit Elin kunne merke at jeg var betenkt, og vi tok en kjapp sjekk på FatMap og Ut.no. Brit Elin var sikker på at dette kom til å gå helt fint tidsmessig, og ga meg både oppmuntrende ord og en god klem. Akkurat det jeg trengte for å gyve løs på motbakkene. Jeg bestemte meg for å legge igjen stavene mine ved varden. Det så såpass bratt ut videre at jeg tenkte staver bare ville være i veien. Nå var det klyving med hendene som gjaldt. 

En helt enorm utsikt på vei opp mot toppen. 

Brit Elin i strålende humør, og en fornøyd, men litt betenkt fotograf bak kamera. Dette ble ett av veldig få bilder jeg tok på vei opp mot toppen. 

Stykket fra skaret og opp til toppen er noe av det verste og beste jeg har opplevd på mine år som fjellgeit. "Verst" på den måten at jeg aldri har gått i så bratt terreng før. Det var til tider såpass bratt at jeg kunne stå delvis oppreist, strekke armene rett ut foran meg og ta i bakken. Jeg husker at jeg tenkte på turbeskrivelser om lauparen, der det stod at denne turen ble gått av barnefamilier. Det var jo helt absurd! Jeg gikk på det verste og tenkte, hvis jeg tråkket feil eller skled her så var det over og ut. Men så var det samtidig et helt sprøtt skue rundt oss. Jeg måtte ta litt pauser, og benyttet anledningen til å suge inn de utrolige inntrykkene.

Stigningen var temmelig brutal

Godt å ha noe å holde fast i når jeg tok bilde. En av de få gangene jeg dro opp mobilen på vei opp det bratteste.

Oppover fjellsiden var det et nettverk av rotete stier og tråkk, så det å følge én sti var nært sagt umulig. Jeg forsøkte å blinke ut veivalg oppover som så passe trygge ut, men bommet flere ganger der jeg måtte klyve inn på en annen sti for å ikke være så eksponert i fjellsiden. Brit Elin lå et hakk forran hele tiden, og så ut til å stortrives. Jeg var bittelitt mer engstelig. Mulig det var irrasjonell frykt, og muligens var jeg såpass sliten at hodet spilte meg et puss. Men til tross for litt skepsis på veien, så klarte jeg nyte oppturen til de grader. 

Ikke så langt unna toppen klarte vi å rote oss inn på en feil avstikker av ruten opp. Det var enkelte steder litt dårlig merket oppover, så jeg sjekket kartet flere ganger. Vi så det gikk et tråkk rett over et helt sprøtt brattheng, der stien gikk i løsmasse og løse steiner. Vi ble enige om å gå én om gangen over. Vi trengte jo ikke falle ned begge to liksom. Vi kom oss greit over, men så stod vi der og lurte på hvor det ble av stien igjen. Jeg tok meg opp på en slags hylle, og til min store forskrekkelse var det bare rett ut i det store intet på andre siden. Jeg satt tydeligvis på en egg og på andre siden gikk det sikkert 6-700 meter rett ned. Jeg trakk meg rolig tilbake til Brit Elin og sa litt tørrvittig "jeg tror ikke vi skal denne veien". Så da måtte vi over bratthenget igjen - én og én - for å se hvor vi hadde gått feil. 

Klokken var 15.46, og vi var akkurat kommet oss opp til topps. Godt fornøyd mtp. dagens form. 

Vi gikk ikke mange metrene på andre siden av bratthenget før Brit Elin fant stien. Siste biten er det et parti der det er boltet fast et rekkverk i fjellet. Dette partiet er beskrevet av mange som svært bratt og luftig, og det stemmer. Men et "rekkverk" var en god ting å ha for slitne folk, slik som meg. 

Da vi endelig var oppe på toppen av Lauparen, var det ett stykk fornøyd, men sliten Stian. Jeg var litt ute av det, og klarte ikke spise en gang. Jeg var kvalm og skjelven, men Brit Elin fant frem litt salt snacks som jeg fikk lirket i meg mens vi stod der og nøt årets beste utsikt 1434 meter over havet.

Vi var godt fornøyd med å komme opp.

Utsikt i retning mot Brudefølgjet (1334moh). 

Brit Elin måtte bare se litt utenfor kanten.

Vi brukte litt tid oppe på toppen. Her måtte det tas bilder, og vi måtte få i oss mer mat. Vi hadde en nedtur å gå også, så kroppen min måtte komme i vater igjen før vi skulle ta fatt på den bratte "nedoverbakken". I ettertid har vi ofte snakket om Lauparen-turen, og jeg tror at min generelle helsetilstand på det tidspunktet gjorde at jeg taklet det litt  dårligere enn normalt. Et hode som bærer preg av en skade vil i slike tilfeller være ekstra sårbar for stress, og i denne fjellsiden fikk jeg kjenne på det. Så hjalp det jo ikke på at jeg utsatte matinntaket til vi kom helt opp. Uansett - det gikk fint å komme oss opp. Med god motivering fra Brit Elin lå vi også godt an tidsmessig. Det var til slutt godt med litt mat der jeg satt på toppen og nøyt utsynet. Jeg kjente meg snart klar for nedturen, men jeg skal være ærlig og si at jeg gruet meg litt. 

Nyter utsynet, og samtidig tenker på nedturen.

Sunnmørslauparen og retning Grytalisætra. Det som ser ut som myrområdet er der stien går - den lette delen.

Vestover er det Tresfjorden, og lengst bort - Molde. 

Det ble selvfølgelig skrevet i boken. Viktig med dokumentasjon:).

Dillepetter nummer 1. Alt må sjekkes dobbelt før jeg begynner å gå, men nå var jeg klar for nedturen. Here we go!

Varden på toppen, pluss en høy fyr med kamera.

På vei nedover fra toppen.

I de fleste tilfeller er nedturen fra toppturer ganske greie. Det går tross alt nedover, og man blir sjelden svært sliten på vei ned. Det kjennes som oftest i knær og lår, men totalt sett er nedover lettere. Nedturen fra Lauparen var en litt annen utfordring enn det jeg er vant med. Det var jo styggbratt oppover, og nå skulle vi gå samme veien ned igjen. På vei opp hadde jeg lagt merke til at underlaget i stiene kun var løsmasse av stein, sand og jord. Det bekymret meg litt i det jeg klatret ned ved det oppsatte gelenderet.

Vi måtte gå baklengs nedover dette partiet med sikrings-jern i veggen.

Litt ekstra forsiktig her.

Det er ikke akkurat så mye spennende å skrive om når det gjelder nedturen. For min del var det mest snakk om å holde meg på beina og komme helskinnet ned. Som sagt tidligere - sklir man her, eller snubler, så tenker jeg det er over og ut. Man kommer, om ikke annet, raskt ned hvis man faller. 

Ved ca 1100 moh. kommer man til et litt flatt parti, som for meg var et kjærkomment pusterom. Her lå det fortsatt litt snø fra vinteren som var. Videre ned fra dette partiet er det ikke like bratt, og jeg kunne begynne å tenke på litt andre ting enn å holde meg på beina. Nå kunne jeg se Brit Elin igjen også, og hun ventet på meg nede ved et annet flatt parti. Vi går som regel sammen på turene våre, i den forstand at vi ikke går i fra hverandre. Likevel har vi noen ganger en regel om å kunne gå i det tempo som passer for knær, lår og dagsform. Så hvis èn av oss er litt treige nedover (les: Stian), er det greit at den andre holder et annet tempo. Det er ikke godt å hele tiden måtte stoppe og vente på "sistemann", hvis det betyr stive bein eller at man blir kald.  Men nå var det ekstra fint at Brit Elin stoppet og ventet, for jeg måtte bare si at jeg syns det var litt bratt nedover. Bare litt. Også var det godt med en tur-klem:). 

Vi kom etter en stund ned til krysset, der jeg satte fra meg stavene. Vi tok en liten pause der, og kikket oss tilbake opp mot toppen. Det var gøy å tenke at vi hadde kommet oss opp, og det var ganske godt å ha kommet ned igjen også. Nå gjenstod egentlig bare vandringen ned mot Grytavatnet, og i det vi gikk nedover fikk vi ettermiddagssolen rett imot. Noe mer eventyraktig skal man lete lenge etter. 

I enden av Trongbotnen.

Vi var veldig godt fornøyde der vi gikk nedover Trongbotnen. 

Nærmest litt "Soria Moria" over nedfarten til Grytalisæter.

Det eneste vi manglet nå var stavene til Brit Elin. Vi holdt utkikk mens vi gikk nedover i retning mot Grytalisæter, men det var ikke bare lett å se ned på bakken når det ble så fint rundt oss.

Så var de der plutselig, hengt opp i et lite tre rett ved stien. Noen hadde tydeligvis kommet oppover stien etter oss og vært så hyggelig å gjort de synlige for oss på vår vei tilbake. 

Vi var godt slitne når vi kom ned til bilen, men utrolig fornøyde. 

Brit Elin holder denne turen som favoritten av turene vi har gått til nå, og jeg er langt på vei enig. Jeg har kanskje én annen tur på topp-listen, Ulvanosa, men disse er egentlig vanskelig å sammenligne. Det som likevel er sikkert, er at det frister å oppsøke området rundt Lauparen igjen, hvis vi er i de trakter (Ålesund/Åndalsnes). Her er det som nevnt mange turmål, som bør oppleves. 

Men - Lauparen er sterkt anbefalt fra oss begge, til tross for at jeg syns det var litt bratt:).