Turrapport: Trollkirka, inn i marmor og fossefall

Sted: Fræna, Elnesvågen

Lengde: ca. 6,8 km t/r

Høydemeter: 445 moh.

Tid: 3 t., avhengig av hvor lang tid man bruker inni hulesystemet.

Vanskelighetsgrad: Middels krevende (merket Blå)

Sesong: Vår, sommer og høst 

Vi hadde gjennomført Eggenipa, og ankommet Åndalsnes via Trollstigen, og på planen stod en ganske så spesiell opplevelse: hulevandring! 

Brit Elin hadde før denne "tour de vestnorge" funnet Trollkirka, som er et hule-system hvor man kan gå inn uten guide. Jeg syns det er spennende med slike huler, og jeg var skikkelig klar for ny tur: ikke topptur, men inni-fjellet-tur. 

Et nytt stort info-skilt står på den store p-plassen.

Når vi kom til p-plassen var det lite biler. Parkeringen var tydeligvis ganske ny. Her så det ut som at de hadde lagt til rette for stort antall besøkende, og det så ut som det var fasiliteter under oppbygging.

Vi parkerte og tok på oss fjellsko, tok på oss klær etter været og pakket sekken etter anbefaling for turen. Anbefalingen var hodelykter, lue, hansker og ekstra sko... eller så burde man gå med sko som tålte vann.

Ekstra sko det hadde vi ikke, så det ble fjellsko. Påkledning og pakking ble litt rar denne dagen, for det var fint vær og vi visste det kunne bli vått og kaldt der oppe i hulene.

Må man så må man, som det heter. Etter en lang biltur fra Åndalsnes via Atlanterhavsveien og ned til Trollkirka - og litt kaffe - så var det helt nødvendig med et lite besøk på festivaltoalettet.

Turen går først i skog, og deretter i flattråkket skogbunn. Flattråkket skogbunn betyr mye røtter, som kan være en utfordring ved vått vær, men vi hadde sol og milde grader til tross for at det var september. Etter kort tid fant Brit Elin ut at hun hadde kledd seg litt for godt. Under turbuksene hadde hun Kari Traa - ull av den litt tjukke sorten. Dette ble for varmt, så midt i stien måtte begge bukser av, og turbuksen på igjen. En litt morsom seanse, siden det kom enkelte folk innimellom.

Gubbe på tur.

Turen opp går stort sett i lettgått terreng, på godt markert sti. Stigningen oppover mot Trolldalen kan oppleves som ulendt sti, og etter hvert  går det over på klopper. Etter granskogen er det enkelte bratte partier, her er det hengt opp tau til å holde seg i. Ved tauene må man være ekstra forsiktig når det er vått, så man ikke sklir på steinene/berget. 

Stigningen på denne turen er ikke all verden, med sine drøye 450moh., men siste partiet før hulene merkes i beina. 

Stort informasjonskilt ved inngangen til den ene hulen.

Oppe ved inngangen til hulen var det på tide å pakke frem regnjakken, lue, hansker og hodelykt. Det ble etterhvert fryktelig varmt å stå utenfor hulene, siden klærne kom på og det var varmt ute. Jeg tenkte det skulle bli godt å komme inn i en kjølig hule.

Oversiktsbilde på hulesystemet. Jeg kjente pulsen steg litt mens vi leste på skiltet. Dette ble spennende!

Ferdig påkledd var det bare å ta seg innover åpningen i fjellet. Det å komme fra varmt utevær i sol-lys, og så bevege seg inn i fjellet i mørket - det var en spesiell opplevelse. Øynene trengte noen minutter for å justere seg litt, tross hodelykter. Vi gikk ikke mange metrene innover før vi kunne konstatere at skoene definitivt ville bli blaute. Vi gikk jo i et stryk inni fjellet. 

Fossen og bassenget kan skimtes mellom fjellblokkene. Her gikk vi på venstre side mellom fjellveggen og blokkene. Jeg prøvde filme litt, men fant fort ut at mobilen måtte vekk, så jeg fikk begge hender fri. 

Selve gåturen inn til den første fossen tok ikke lange tiden, men for de som ville oppleve marmorfossen på nært hold måtte det vasses i 30 cm djupt vann. Jeg antar at dybden i dette bassenget varierer etter været, men jeg tror kanskje ikke disse hulene er første stedet jeg ville oppsøkt ved store nedbørsmengder.

Inne ved første fossen/bassenget traff vi kun på én annen person. Hun gikk aleine og hadde kun lys fra mobilen, og syns sikkert det var greit å kunne henge seg på to stykker med hodelykter. 

Vi ble ikke værende veldig lenge i første delen. Det var mildt sagt friskt vann som nå hadde fylt skoene, så det var litt greit å bevege beina igjen på vei ut.  

Den andre hulen hadde tilkomst via en stige som gikk ned i fjellet. Denne hulen var vel så fasinerende, men her trengte vi ikke gå lange biten før vi kom frem til den store fossen. Det var virkelig et flott syn, å se et fossefall inne i fjellet, der vannet strømmet nedover marmorkledd fjellvegg, kun opplyst av dagslyset gjennom sprekker og åpninger i fjellet. Hodelykter var greit å ha, men vi skrudde disse av en stund for å se fossen i naturlig lys. Jeg tror ikke jeg sa så mye under hulevandringene, og det var ikke bare pga den buldrende lyden av vannet. Jeg var rett og slett satt ut av det spesielle ved å gå inni fjellet. 

To unge menn kom ned stigen rett etter oss, så Brit Elin spurte dem om de kunne ta bilde av oss. Som man tydelig ser, så elsker jeg oppstilte bilder tatt av fremmede...;)

...og de sleit visst litt med å få med både oss og det vi ville ha med i bildet: den store fossen.

Da var det bedre å ta bildene selv;)

Etter en litt morsom fotoshoot med to menn uten peiling på å ta bilder, var det på tide å komme oss opp av det våte element. Jeg kjente at det iskalde vannet gjorde sitt på føttene, og jeg var begynt å bli litt småkald. Jeg hadde en idé om å filme samtidig som jeg klatret opp den høye stigen som gikk til overflaten, for det var så mye stilige huler under stigen også. Stigen var naturligvis ikke fri for fukt, og turen opp med mobilen i hånden kostet meg nesten mobiltelefonen. Jeg klarte på mirakuløst vis å redde telefonen fra å bli "marmorisert" 20-30 meter under meg, men klarte nesten skli av stigen i redningsaksjonen. Ingen tur uten litt kløneri, det er sikkert og visst.

Vi kom oss opp og ut i dagslys igjen og kjente umiddelbart på behovet for å få av oss litt klær. De våte skoene var det ikke noe å gjør med, men regnklær og luer måtte av før nedturen. Vi var godt fornøyde. Dette var en fjelltur litt utenom det vanlige for oss, men det var utrolig kjekt å gjøre noe slikt. 

Vi visste det var en siste hule til litt lenger oppe, og vi var såvidt oppe og kikket, men slo denne fra oss. Denne er noe mer krevende å komme inn i og det anbefales hjelm og lykt ved inngang i denne. Vi var tilfreds med det vi hadde sett, og vendte nesen nedover mot bilen. 

Nedturen var som vanlig tid for prat om turen vi hadde hatt, og om formiddagens kjøring til Trollkirka. Vi hadde jo kjørt via Atlanterhavsveien, noe vi begge syns var litt oppskrytte greier. Det var helt fint å ha kjørt veien og sett den ikoniske Storseisundbrua, men jeg for min del satt igjen med at det var en lang kjøretur for ei bru som så ut som - ei bru:).

Flott utsikt nedover Trolldalen på vei til bilen.