Turrapport: Etnefjellene - 6 dagers høsteventyr fra hytte til hytte

En drøm blir til

Det å gå over flere dager i fjellet har for begge vært en drøm og et ønske vi har gått med i flere år. Men vi har frem til nå prioritert å reise på turer som kombinerer toppturer og det å oppleve nye steder. Vi har da overnattet på både hoteller, brukt airbnb eller ligget i telt. Det å skulle bo i fjellet over en uke, og gå etapper på en bestemt rute krever en planlegging og et treningsgrunnlag, så de siste årene er disse kombinasjons-turene våre blitt en slags opptrening. 

Vi begynte aller først med å se på den offisielle "Norge på Tvers"- ruten. Denne går mellom Stjørdal og Nedalshytta (og videre til Svenskegrensen for den som vil gjøre det skikkelig) og er på drøyt 130 km over 7 dager. Denne går også fra hytte til hytte, med mindre man velger telting. Vi brukte mye tid på å lese turbeskrivelser skrevet av andre som hadde gått ruten, og vi snakket med folk som vi visste hadde gått den. Særlig det siste, å snakke med kjente, var vel det som endret hele planen. En bekjent av Brit Elin kunne fortelle at vi måtte regne med å gå i veldig mye myr, også var det mye bugs - mygg, klegg, fluer osv. For de som kjenner meg, eller som har lest andre turrapporter, så er dette en dealbreaker. Jeg klikker totalt hvis fjellturen overskygges (bokstavelig talt) av bugs. Vi innså at trøndelags-myr i høstvær og masse bugs var noe ingen av oss hadde særlig lyst til. 

Etnefjellene og Turistforeningens Gullrute kom som en idé fra Brit Elin. I søket etter et alternativ til "Norge på Tvers", kom Etnefjellene frem som et sterkt alternativ. Fordelen med Etnefjellene, for oss, var at det betød kortere kjøring til turens startpunkt. I tillegg visste vi at naturen i disse områdene var storslagen. Så da var det på an igjen med å lese oss opp på ruten, etappene og hyttene. Etter kort tid var vi begge enige; SignaTur Etnefjellene skulle bli vårt høsteventyr. Gullruten, som er blant Turistforeningens utvalgte og beste ruter, er på nært 100 km, og med drøye 4000 høydemeter en formidabel utfordring vi ville ta.

Det beste turfølget jeg kan få, min kjære kone Brit Elin. 

Dagen før dagen...

Nå hadde det seg slik at familien hadde feiring for min svigerfar, som fylte 80 år for kort tid siden, kvelden før vi skulle gå første etappe. Vi planla derfor å kjøre hjemmefra etter selskapet, for så å sove i bilen og starte så tidlig som mulig dagen etter. 

Det var egentlig fint å være samlet sammen med familien kvelden før vi skulle være lenge borte. Sosialt og fint, også fikk vi fylt opp det interne lageret med god mat - og kake. Etterhvert som kvelden nærmet seg avreise merket jeg at tankene forsvant inn i tur-modus. En blanding av reisefeber og spenning for det som ville møte oss av utfordringer og flott natur. 

Vi hadde satt et tidspunkt hvor vi måtte forlate selskapet og ta fatt på kjøringen. Turen fra oss og opp til Korlevoll skistadion tar 4 timer +/-, og vi tenkte det var greit å kjøre i 20-tiden. På den måten ville vi ankomme Korlevoll ved midnatt, og vi kunne gå rett i seng. Eller rettere sagt: rett i bagasjerommet. Ford Galaxy'en er akkurat lang nok til mine litt over 2 meter, så det var bare å rulle ut liggeunderlaget og soveposen for nattens skjønnhetssøvn. 

Overfarten mellom Mortavika og Arsvågen bød på en fantastisk solnedgang. En perfekt start på eventyret!

Det er god vei helt opp til Seljestad, så selve kjøreturen gikk som en drøm. Lite trafikk var det også, så seint en lørdags aften. 

Vi hadde bestemt oss for å overnatte i bilen på parkeringsfeltet ved Korlevoll skistadion, siden det på ut.no stod oppdatert informasjon om turstarten fra Hesjabakk. Der var det nemlig et veiarbeid på ei bru som går fra hovedveien og over i marka. 

Bilen klargjøres med de siste detaljene, før vi kryper ned i soveposen.

Med arbeidet på brua ved Hesjabakk ble derfor starten på turen flyttet et par hundre meter opp til Korlevoll, men dette var ingen problem. Natten kom, og når vi krøyp ned i soveposen den kvelden i bilen kunne jeg kjenne på en følelse av gru-glede og spenning. Jeg var litt usikker om jeg kom til å klare å sovne...

Dag 1: Korlevoll - Simlebu

Lengde: ca. 20 km*

Høydemeter: 771 m

Tid: 10 timer (med pauser)*

Vanskelighetsgrad: Krevende (merket Rød på UT.no)

Årstid/sesong: juni - sept. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Vi våknet før klokken denne morgenen. Nattesøvnen hadde ikke akkurat vært god, siden det var litt hardt å ligge på 2 liggeunderlag uten luftmadrassen vi pleier ha i teltet. Jeg måtte tørke vekk mye dugg på vinduet for å klare å se skikkelig ut. Jeg var spent på været, og det viste seg å være helt topp. Vi krabbet oss ut av bilen, og fikk strekt på kroppen. Sekkene var mer eller mindre ferdig pakket, og frokosten lå klar i et handlenett. Jeg fyrte opp jetboilen, for her måtte det noen kopper med kaffe til før vi var klar. 

Etter frokost var det bare å få pakket de siste tingene i sekken. Stavene ble gjort klar, og sekken spent på ryggen. 

Vi var klar for det vi trodde var en grei start på drøyt 17km i solfylt høstvær.

De første 4-5 km fra Korlevoll går opp på nordsiden av Dyrskarheii, og det går hovedsakelig på traktorvei eller kjerrevei. En myk start om du vil, men det er en stigning på drøye 300 høydemeter bare på denne første biten mot Simlebu. Jeg trenger alltid noe km og høydemeter for å få opp dampen, så det gikk stille og rolig for seg på dette strekket - sånn bortsett fra pustingen og pesingen. Det første vi så av andre folk var ved stiskillet der vi skulle til å gå mot Steinavatnet. Lenger ned på myra bak oss kom en jaktkledd mann med hund. Begge med signalvester. En eldre kar vi møtte seinere på turen hadde stoppet og snakket med denne mannen, og fått vite at rein-jakta var i full gang. Dagen før hadde han og et jaktlag tatt 2 rein i samme område.

For mer informasjon og fakta om reinbestanden, klikk her:

Møtet med informasjonen om at vi potensielt kunne støte på rein var mest positivt, i den forstand at vi håpet at vi ville se rein på avstand. Vi har sett rein før, men vi hadde håp om å kunne ta bilder av dem hvis vi klarte se dem. 

Samtidig måtte jeg jo tøyse litt med at vi burde hatt gul vest på oss, siden de hadde skutt 2 dyr dagen før. Det kunne jo bli en kort tur for oss hvis vi gikk rundt som målskiver i fjellet. Brit Elin påpekte at det var ingen grunn til bekymring, for jeg gikk jo kledd i en knall-rød ulltrøye. Beroliget av min bedre halvdel, gikk vi stødig videre.

Det var helt fantastisk å komme opp til høyfjellsområdene, etter å ha tatt unna det meste av stigningen. Det er noe eget med det å komme seg opp i høyden, og når vi kom opp på ca 1000 moh ved Steinavatnet, åpnet landskapet seg så mye at jeg måtte finne frem dronen. Jeg måtte jo benytte anledningen når det var både sol og lite vind. 

En liten pause i solsteiken, og første gang opp med dronen på denne turen. I bakgrunnen; Steinavatnet. 

Steinavatnet (1050 moh.). Vannet er demmet opp ved 4 steder på nord-østlig side. Til venstre, og rett utenfor dette bildet, ligger et veianlegg som dukket opp i kulturminne-søk på www.norgeskart.no.

Tidsperiode på dette veianlegget er anslått til førreformatorisk tid.

Det var ved Steinavatnet at vi kom i snakk med han mannen som hadde pratet med jegeren nede på myra om reinjakten. Ved vannet ligger ei sikringsbu eller stølshytte, hvor det så ut som at flere kom til mens vi stod og slo av en prat. Han vi pratet med skulle snu her ved hytta, og slik så det ut at det var for flere. Det kunne virke som at Steinavatnet var et slags turmål for mange. 

Etter denne pausen og praten kom vi inn i et godt driv. Stien gikk på oppsiden og langs ved vannet, så det var ingenting å si på utsikten. Det eneste jeg begynte å slite litt med var varmen. Solen varmet godt, og med lange turbukser og ulltrøye ble det litt i varmeste laget. Jeg måtte dessverre bryte det gode drivet for å skifte. Det å skifte i fjellet er jo en smal sak, siden man som regel er alene, men nå visste jeg at vi hadde sett flere folk ved sikringsbua. Jeg tenkte at de sikkert skulle videre, og kanskje tok oss igjen. Dermed ble det en super-rask skifte-seanse i den lyngkledde skråningen. Jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg drev med blotting på høylys dag!  

Et litt stivt smil for fotografiets skyld, men her begynte jeg å merke det i beina. 

Vi kom til et stiskille hvor den ene veien gikk videre til Simlebu, og den andre ned mot E134 via Vintertundalen. Vårt mål var Simlebu, så vi fortsatte i godt driv på sørsiden av Sandbotnevatni og videre rundt nordenden av Borddalsnuten (1328 moh.). Når jeg sier "godt driv", så var det nok kanskje litt for godt driv. Vi gikk i et godt tempo, tatt i betraktning at vi hadde tunge sekker. Så gikk vi også ut fra at opplysningene på ut.no var noenlunde riktige, så når vi kom til ulike skilter mot siste del av etappen var overraskelsen (og irritasjonen) stor da vi innså at oppføringen på ut.no var feil. Det var mer enn 17km til Simlebu, men spørsmålet var jo hvor mye mer. Beina mine begynte å murre, og det gjorde humøret mitt også. 

Her begynte det å merkes i kroppen og motivasjonen, at 17 km ikke var helt 17 km. 

Det toppet seg litt da vi begynte nedstigningen til Sæterdalsbotnen - eller for å være helt korrekt: bunnen var nådd. Jeg var sikker på at næringsinntaket underveis hadde vært greit nok, men begynte å tvile. Det var vondt i hele kroppen, og det føltes bare værre for hver pause vi tok. 

I Sæterdalsbotnen krysset vi Borddalselva, og et lite stykke ned dalen måtte jeg ha nok en pause. Jeg tror jeg kastet av meg sekken i en blanding av irritasjon og smerte. Drittsekk, tenkte jeg. Den ble jo bare tyngre og tyngre for hver pause! 

Rett før krysning av Borddalselva, og ganske sikker på at Simlebu er rett oppi skråningen på andre siden. 

Her har jeg kastet sekken, og er temmelig kjørt - og litt sur på ut.no. Men jeg var overbevist om at Simlebu nå lå rett over kneika mot venstre. Snart i mål...eller var vi egentlig det?

Etter pausen nede ved elva gikk vi ca 10 minutter før vi kom til et stidele med skilter. Her stod det at det var 2 km til Simlebu. Forrige skilt hadde sagt det var 3 km igjen, noe som betød at vi kun hadde gått 1 km. Nå var det rett før det gikk i svart for rolige sindige Korneliussen. Gloser ble mumlet, staver kastet i bakken og sekken røyk rett i lyngen. Som om dette ikke var nok, så var det også kun stigning fra dette punktet og helt opp til hytten. 

Brit Elin var på dette tidspunktet midt i et godt driv, og vi har en enighet om at den som er i et driv skal fortsette. Hun kjørte på opp det siste strekket, med en jevn og god fart som jeg bare kunne drømme om. 

Beina mine kjentes ut som de skulle brenne opp innenfra. Lår og legger var virkelig helt tomme. For å bare gjøre ting værre, så måtte det selvfølgelig komme ei godt voksen dame seilende opp bakfra. I det hun kom dansende opp med lette steg, kom hun med et hyggelig "hei". Jeg tror jeg klarte presse frem et hei, om enn ikke med innlevelse og livsglede. Brit Elin var nå over alle hauger, og jeg trøstet meg med at hun rakk hvertfall "kl.19-grensen" på hyttebookingen. 

Simlebu sikringshytte. Her kan en ta inn hvis man har med hund på tur. 

Det ble et etterlengtet bad ved Simlebu. 

Utsikten fra trappen på Simlebu. Kveldssol over vannet.

Kveldsstemning, med litt varmt i koppen og drøs med andre fjellfolk. 

Da jeg endelig var oppe ved Simlebu, kunne jeg se det satt litt folk på trappen til hovedhytten, der vi hadde booket. Ikke så overraskende at det var andre, når været ble så fint. 

Det var et eldre ektepar, og en mann som gikk alene. Alle hadde gått fra Sandvasshytta, altså motsatt retning av oss. Hyggelige folk, som det var enkelt å dele hytte med. Jeg var jo litt spent i forkant av hele turen, åssen folk vi kom til å møte på hyttene. Det verste tenkte jeg måtte være høylydte "boble-damer", men det traff vi aldri på denne turen. 

Utpå kvelden, etter både bad og klesskift, var det tid for litt middag. Hytta hadde et godt utvalg i proviantrommet. Denne kvelden ble det jegergryte med potetmos, og en dæsj tyttebærsyltetøy. Enkelt og godt! 

Det ble tidlig i seng på oss denne første kvelden. Selvom sengene er av god gammel DNT-standard (korte og smale), så var det skikkelig godt å legge seg ned. Det ble litt småprat om dagens etappe, og litt planlegging for morgendagens etappe mot Sandvasshytta før vi slukket lyset.  

God natt, og sov godt.

Dag 2: Simlebu - Sandvasshytta

Lengde: ca. 18 km*

Høydemeter: ukjent, men en etappe med mindre stigninger. 

Tid: 9 timer (med pauser)*

Vanskelighetsgrad: Krevende (merket Rød på UT.no)

Årstid/sesong: Sommerrute, merket. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Denne dagens etappe var, slik vi hadde sett kvelden før, på drøyt 13 km. Derfor hadde vi bestemt oss for å ha en vekkerklokke på i tilfelle vi ble liggende for lenge. Dette var egentlig ikke et problem, siden jeg stort sett våkner "før fuglane fiser", som det så fint sies. I tillegg var jo sengene som nevnt i god DNT-standard, altså ikke helt passelig for en lang fyr på rett over 200cm på sokkelesten. Jeg hadde likevel fått noen timer med søvn, og kroppen var klar for ny dag allerede i 05.30-tiden. Men vi tok det ganske med ro denne morgenen. Koking av kaffe, frokost og litt ompakking av sekk - og et par turer ut på trappen for å kjenne på vær og vind. 

Denne dagen kjentes også ut til å bli varm og fin, så det ble kortbukser og t-skjorte eller ull-topp på begge. 

Klokken er 08.15, og vi er klar for ny dag i Etnefjellene. Dagens mål; Sandvasshytta 

Gårsdagens slit var riktignok ikke helt glemt, men vi var begge i skikkelig godt humør. Den litt "crispy" morgenluften kombinert med sol var en god energi-innsprøyting, og vi kom oss raskt inn i et godt driv mot Blomstølsvatnet. Det var riktignok èn ting vi hadde funnet ut etter gårsdagen - og som vi ganske raskt kunne kjenne denne dagen også; vi hadde nok alt for tunge sekker. Jeg brukte Bergans Trollhetta 75 L, og jeg anslår (glemte veie den før vi reiste hjemmefra) at den kan ha veid ca. 22kg. Dette er jo alt for tungt å bære med tanke på at dette var en "hytte til hytte" - tur, men nå lærte vi det på den tunge måten. Jeg brukte DNT sin pakkeliste for sommerturer, men hadde med noen ekstra ting slik som drone og jetboil (med gass for 6 dager) + +, noe som jeg strengt tatt kunne droppet. Men da hadde det ikke blitt varmlunsj eller kjekke filmer å se etterpå. 

Vi var ikke kommet langt da vi registrerte et Marmot-telt litt bortenfor stien, og det var helt klart én der som hadde registrert oss. En hund ved teltet ga tydelig beskjed om at den hadde sett oss. Det kunne se ut som at det var ei dame aleine på tur. Jeg var ikke misunnelig, men jeg tenkte at hun sikkert hadde hatt en fin kveld og natt med det fine været som var. 

Etter å passert Simlenuten (864moh.) tok stien oss til en bro, som tok oss over et stryk. Her ble det bytte av vann i flaskene. Vi ville heller ha iskaldt fjellvann enn lunket "drikkevann" fra hytten. 

Et fantastisk landskap å vandre sammen i.

Noen fulgte med på hva vi holdt på med.

En av utallige broer vi gikk over, noen mer stødige enn andre.

Vi var glad for at været hadde snudd fra det som var meldt noen dager før vi reiste mot Korlevoll. Det var meldt mye gråvær og regn, og nå som vi nærmet oss Blomstølsvatnet var det mye tråkking i myr. Vått og atter vått, og det hadde sikkert vært verre om det regnet. Men vi var fornøyde. Det gikk i godt driv, og når vi går på langtur veksler vi mellom stillhet og prating. Brit Elin er skikkelig kjekk og god å gå med, og vi er godt samkjørte syns jeg. 

Stille vann. 

 Stille mann. 

Vi hadde omsider kommet til Vaulo, vannet som Langfossen har sitt utspring fra. Vaulo ligger 874moh, og det var litt moro å gå over utspringet til fossen som Brit Elin og jeg tidligere har gått opp langs. Etter gangbroen fant vi et fint sted langs Vaulo hvor vi laget varm lunsj. Etappen dagen før hadde for min del vært en stor bommert mht, matinntaket, så i dag bestemte vi oss for å gjøre det skikkelig. 

Jetboli'en ble fyrt opp, og mens maten laget seg selv pakket jeg fram dronen igjen. 

Vaulo, 874moh.

Det beste turfølget jeg kan tenke meg, Brit Elin, i godt driv mot Sandvasshytta.

Tunge sekker til tross, humøret er på topp.

Siste halvdel av etappen mot Sandvasshytta, går man et par kilometer langs Vaulo og kan skue over på Torvenuten (1146moh). Jeg tror det å gå langs et vann eller en elv og se opp på fjellformasjoner er noe av det beste jeg gjør på tur. Visst er det kjekt å bevege seg i høyden og se utover, men på vandring så er dette skikkelig fint. 

Da vi kom inn i Austmannadalen, det siste strekket av etappen var det litt trått for min del. Sekken var ikke helt på lag, med sine 20+kg. og jeg hadde gått et par kilometer og tenkt at denne etappen også var opplyst feil med tanke på avstander. Jeg begynte så smått å bli muggen i humøret på UT.no - igjen. 

Sandvasshytta i sikte. 

Sandvasshytta og sikringsbu i bakgrunnen 

Ankomst Sandvasshytta. En flott plass.

Flott kjøkken og velfylt proviantlager. 

Vi var litt spente på om vi fikk hele hytta for oss selv denne dagen. Vi har ingenting mot å dele hyttene med andre fjellfolk, men det er likevel noe eget med det å kunne lage mat i ro og fred, spise for oss selv og slappe av i eget selskap. Trøtte og slitne kom vi inn til en helt annen type hytte enn Simlebu. Godt kjøkken, stor stue med spiseplasser og en gedigen vedovn. Til vår glede fant vi ut at vi var de eneste på hytta, sånn nesten. Det var noe liv i sikringsbua. 

Vi rigget oss til i vårt forhåndsbestilte rom, og deretter litt avslapning i sofaen før middag. Vi tente litt lys, og koste oss skikkelig. Og mens vi satt der og nøyt livet, så begynte det å regne. Da var det slutt på solen for denne gang. Jeg lastet ned værmeldingen for de neste dagene på GPS'en (Garmin InReach 66i), og vi satt og la litt planer for morgendagen mens vi kikket på kartet. 

Når det gjaldt avstander og UT.no, så gikk vi igjennom egne registreringer og fant at våre to registreringer var tilnærmet like. Denne dagen var etappen oppgitt til å være 13km. Det ene skiltet vi passerte stod det "Simlebu 6km" og "Sandvasshytta 6km" - altså 12km. Våre registreringer lå på rett under 18km! Vi gikk ikke noe feil denne dagen som skulle tilsi at vi fikk lengre distanse, så dette med avstander og skilter begynte å virke veldig tilfeldig. 

Det ble litt seinere denne kvelden. Vi satt og snakket om dagen, lyttet til regnet og vinden som slo rundt veggene. Nå hadde vi jo vært heldige med sol i to dager, så vi følte oss egentlig klar for litt drittvær. I tillegg var morgendagens etappe på kun 5 km - ifølge UT.no. Da var det Blomstølen som var målet. Regntøyet ble funnet frem og gjort klar. Vi var klar for skikkelig uvær. 

Dag 3: Sandvasshytta - Blomstølen

Lengde: 7,4km*

Høydemeter: ukjent, men en etappe med mindre stigninger. 

Tid: 3 timer (med korte drikkepauser)*

Vanskelighetsgrad: Middels (merket Blå på UT.no)

Årstid/sesong: Mai - oktober. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Natten hadde vært preget av sterk vind og regn. Vi hadde hatt vinduet på gløtt, men jeg måtte på et tidspunkt lukke det. Det slo sånn rundt hjørnet av hytta at jeg våknet av uværet. Da ble jeg liggende og tenke på hvordan dette ville gå. Måtte vi rett og slett ta en vurdering på morgenen om det var forsvarlig å ta ut på etappen? Tenk om vi måtte bli på hytta en ekstra dag. Ja, det kvernet litt i topplokket - så forsvant jeg inn i drømmeland igjen. 

Da jeg slo opp øynene i 06-tiden var det faktisk litt roligere. Det var grått, men betydelig mindre vind og litt nedbør.

Det gikk med en del plaster etterhvert som kilometerene ble tilbakelagt.

Morgenen var igrunnen rolig, både med tanke på været og i hytta. Vi var fortsatt aleine, og frokosten var av det enkle slaget - slik det fort blir på slike hytter. Jeg hadde de første dagene slått meg på knekkebrød med kaviar på. Ikke det jeg normalt ville spist hjemme til frokost, men nå var dette godt. Det var salt og sprøtt. Jeg prøvde meg på en ferdigpose med havregrøt, men en sånn fugemasse på morgenen gikk bare ikke ned. 

Rett ut i et elveleie på begynnelsen av etappen. Rimelig lite vann i dette heldigvis.

Gode regnklær var godt å ha denne dagen. 

Regn og motbakke til tross - smilet var alltid på plass. Veldig godt humør på begge to, uansett vær.

Etappen mellom Sandvasshytta og Blomstølen bød ikke på de store utfordringene, verken når det kom til terreng eller avstandsforhold - selvom det denne dagen også viste flere kilometer feil på skilter vs. egne målinger. 

Det var en fin etappe, der vi tross regn, tok det veldig rolig. Dette var planen også, å la bein og kropper få en rolig dag. Det hadde tross alt vært noen lange kilometer de første dagene, og vi visste at neste etappe kunne by på utfordringer. 

Litt før halvveis av etappen var gått møtte vi på en hel gjeng med ungdommer i følge av 2 voksne. Vi antok at det var en klasse på tur. De hadde et forrykende tempo opp juvet fra Plomvatnet, og mens vi gikk i regntøy så gikk disse i shorts og tynne jakker. Jeg tenkte jo mitt, men gode sko hadde de i det minste. Og alle hilste høflig. I det samme juvet, bare lenger nede fikk vi øye på en annen person som også gikk mot Blomstølen. Vi lå hele veien litt bak, men vi så at vi holdt ca. samme tempo. Vi antok at det måtte være dama som bodde i sikringshytten på Sandvasshytta. 

Den korte etappen bød også på flott natur. 

Brit Elin i godt driv mot Blomstølen 

Stryket som kommer ut i Svartavatnet.

Til tross for at dette var en kort etappe, så var det likevel deilig å se Blomstølen dukke opp i tåken der fremme. På ett vis var det godt med en kort etappe når det først skulle være dårlig vær. Vi var jo våte på beina, men likevel så fungerte utstyr og klær helt fint. I det vi kom opp mot hyttene gikk jeg og lurte på hvor mange km denne etappen egentlig var, siden det hadde vært en del feil de første dagene. 

Blomstølen skimtes i tåken.

Jeg er veldig godt fornøyd med turfølget mitt. 

I det vi ankom utsiden av hovedhytta var det en firbeint en som varslet veldig at vi kom. Damen som hadde gått et stykke forran oss denne dagen satt på utsiden og spiste lunsj, og hunden hennes var av den typen som likte å lage lyd. 

Hun skulle videre ned mot Markhus etter lunsjen, så vi fant fort ut at igjen ville vi bli aleine på hytta. Vi tok oss en liten rundtur på hovedhytta og begge sikringshyttene for å kikke, men vi hadde booket oss inn på Sikringshytte 1 og denne var veldig bra. Passe stor med 2 soverom, stue og kjøkken i ett og hems. Hovedhytten syns vi ble for stor å legge oss inn på, og den ville definitivt ta lengre tid å varme opp. Vi hadde jo litt klær og sko som trengte tørk, så ei mindre hytte passet perfekt. 

Den ene sikringshytten var i minste laget for meg. Men den var litt spesiell. 

Vel inne på hytta vår, så måtte føtter luftes. Det ble en del sportstape disse dagene.

Aldri har lapper fra ferdigpose smakt så himmelsk. 

Vi kom oss inn på rette hytte, og fikk raskt av oss vått tøy. Det tok ikke lange stunden før det var fyr i ovnen også, så da fikk særlig sko en god tørk. Selvom dagens etappe hadde vært kortere en de første, så var gleden over å komme seg inn på hytten like stor. 

Jeg la på sengene med det praktiske sengetøyet fra DNT, og Brit Elin disket opp middag. Denne dagen ble det Bali Kyllinggryte, med ris og ananas ved siden. Det er ganske moro at sånn mat, fra ferdig-poser, er så godt. Gleden over de små ting, mens vi er i fjellet, er stor - enten det er noe vi gjør for hverandre eller om det er at hytta er utstyrt med rette proviant. Proviantlageret i de ulike hyttene varierte litt, men i all hovedsak var det de samme matvarene. 

Og da Brit Elin fyrte opp stekepannen og laget lapper til dessert/kveldskos, ja da var jeg så glad at jeg nesten var på griningen. Det er noe med å være så sliten i kroppen, men likevel være så tilfreds og tilstede. Med fare for å virke helt salig, så vil jeg si dette er helt unikt. Noe jeg unner alle å få oppleve en eller flere ganger i livet.

Litt ut på ettermiddagen banket det på døra på hytta, og en mann kom inn. Han og en kamerat hadde akkurat ankommet Blomstølen, og ville bare se hvor mange vi var i hytta. Det var mer enn nok plass til to personer til i sikringshytten, men det virket som at de da heller ville sjekke ut den lille hytten og hovedhytten. De hadde ankommet Sandvasshytta, der vi kom fra, litt utpå dagen og møtt på en hel gjeng med ungdommer. Dette var de vi møtte på vår vei. Dette hadde blitt litt for mye liv for de to voksne mennene, så de gikk bare videre til Blomstølen. 

Etter noen minutters hyggelig prat, gikk de og det så ut som de endte opp med å sove i hovedhytta. Disse to karene skulle gå samme rute som oss, og vi skulle ende opp med å treffe dem hver dag fremover - noe vi såvisst var sjeleglad for på et svært krevende parti av en etappe. Men mer om det senere. 

Nok en dag i Etnefjellene var over, og mørket senket seg på Blomstølen. Gamle DNT-magasiner ble lesestoff denne kvelden, mens det knitret i vedovnen og blafret forsiktig i stearinlysene borte ved kjøkkenvinduet. Øynene ble smalere og smalere, så det var egentlig tid for å finne senga. Tannpuss ble gjort utenfor, i mørket. Stillheten på en slik plass er enorm og herlig. 

Vi gjorde klart det som kunne gjøres klart for morgendagens etappe, og la oss med en god følelse i kroppen - dette til tross for at gnagsår og tunge sekker hadde satt sine spor i både føtter og skuldre. 

Imorgen skulle vi gå en lang etappe, og været som var meldt var ikke akkurat av det gode slaget. Jeg la meg med en følelse av gru-gleding. 

Dag 4: Blomstølen - Storavassbu

Lengde: 15,1 km*

Høydemeter: ikke oppgitt, men mye opp og nedstigninger. 

Tid: 8 timer *

Vanskelighetsgrad: Middels krevende (merket Blå på UT.no)

Årstid/sesong: Mai - oktober. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Vi våknet på Blomstølen til tåke og regn. Egentlig var ikke det så ille, for nå var vi jo blitt litt vant med det. Det er klart det hadde vært bedre med sol, men vi var aldri sure og misfornøyde med været. Det nytter liksom ikke. Igjen var det på med sports-tape på utsatte plasser på føttene. Jeg hadde klart å få meg et skikkelig saftig gnagsår ganske høyt oppe på vristen på høyre fot av alle plasser, og måtte stelle dette morgen og kveld for å holde det sånn noenlunde i sjakk. Utrolig nok var dette det gnagsåret jeg kjente minst til mens jeg gikk. Da var det mer plagsomt med det jeg hadde bak på helen på venstre fot. Vi plastret godt på utsatte deler av føttene for å unngå sår, og passet på at allerede oppståtte sår fikk det stellet de trengte etter hver etappe. Jeg benyttet noen av hyttenes førsthjelpkofferter, og fant heldigvis noen gode plaster eller kompress til det verste såret. Disse koffertene var av ulik kvalitet og årgang - for å si det mildt, men vi fikk det til å  fungere 

Fjellivets realiteter - gnagsår og blemmer, som må stelles og plastres.  

Etter stell kom dagens viktigste måltid - frokost. Jeg hadde utviklet en sans for de sprøe knekkebrødene med kaviar på, og syns egentlig dette var helt topp. Jeg tenkte at dette var skikkelig sunt, og at jeg la et godt grunnlag for dagens etappe med å spise flere av disse. Litt seinere, etter vi var kommet hjem, leste Brit Elin tilfeldigvis at disse knekkebrødene er såkalt ultraprosessert mat. Godt jeg ikke visste det der jeg satt og knafset i meg det ene knekkebrødet etter det andre - i den tro at jeg var sunnheten selv. Vi satt og kikket ut av vinduet mens vi spiste og kunne konstatere at dagens etappe ville bli av det våte slaget. Tåken hang ganske tungt rundt Blomstølvatnet, og regnet kom og gikk i intensitet. Etter mat var det nok en gang tid for å pakke oss sammen, rydde oss ut av hytta og begi seg ut på et nytt eventyr.  

Dagens sikt, bare 10 minutter før vi begynte å gå mot Storavassbu. Under frokosten var tåken så tett at vi ikke kunne se hovedhytten, som lå rett bortenfor vår hytte.

De to karene som var innom hytta vår dagen før, satt fortsatt ved frokostbordet da vi forlot Blomstølen. Jeg tenkte at de så ut som noen erfarne fjellfolk, så de kom sikkert til å ta oss igjen. Første stykket fra hytta går rundt Blomstølvatnet mot ei bru over et juv. Det var tett tåke, men stien var heldigvis enkel å se. Det var bare det at lyden fra stryket/fossen vi skulle krysse etterhvert kom mer og mer bak oss. Jeg fikk ikke dette til å stemme, og ville sjekke kartet/gps'en en gang bare for å være sikker. Ganske riktig - vi hadde gått forbi et sti-skille noen hundre meter tilbake. Med gps'en i hånden gikk vi tilbake, og lette etter stien mot broen. Ut fra gps'en så vi at vi til slutt stod der stien gikk mot broen - men der var det jo ingen sti! Det var bare myr. Ingen skilt eller rød T på en stein, ei heller en rød markør på en pinne. Vi gikk ut i myren, og etter lyden av fossen. Til tross for at jeg hadde kartet oppe hele tiden klarte vi likevel surre oss inn og ut av "stien" flere ganger, før vi endelig kom oss bort til broen. 

Vel over broen bar det videre rundt vannet. Vi kunne tidvis skimte hovedhytta på Blomstølen gjennom tåken, mens vi kavet oss gjennom et skikkelig gjørmete parti nede ved vannkanten. Plutselig skled jeg på en stein, og mitt første fall på turen var et faktum. To meter med mann, og 20kg sekk gikk rett i bakken så det klasket godt i både søle og vann. Alt gikk fint. Jeg var lynraskt oppe på beina igjen, for jeg var mest opptatt av om de to karene i hovedhytta hadde sett at jeg falt. Jeg snudde meg rundt for å se om de hadde hatt mulighet for å se meg, men tåken hang tett. Om de tilfeldigvis hadde stått i vinduet og sett i denne retningen, så hadde de aldri sett meg. Det var jo det viktigste. 

Vi fortsatte videre fra vannet og mer myr, opp mot Røssedalen. Her gikk det mye opp og ned flere juv. Det var flotte bekker og mindre fossefall over alt, og vi var egentlig helt fornøyd med at været var slik det var. Fjellet viser seg fra en mer mystisk og stemningsfull side når tåke og skyer flyter gjennom dalene og over toppene.  

Blomstølvatnet bak meg, og hyttene inni tåken.

Vi hadde kommet oss opp ett av flere juv da jeg kunne skimte de to karene lengre nedi dalen. Det så ut som de hadde et jevnt høyt tempo oppover mot oss, så jeg tenkte det ikke ville ta lange tiden før de tok oss igjen. Vi kom til et nytt sti-skille, men i motsetning til tidligere på dagen så var dette skillet godt markert med en pil i begge retninger malt i en steinblokk. Jeg hadde lest at det på denne etappen kom til å være et eller flere bratte partier med kjetting, og jeg antok at den ene veien i dette krysset ville lede til et slikt parti. Vi bestemte oss for å ta stien som gikk i høyden, noe jeg fant ut senere var bra. Den andre veien gikk nemlig bratt ned til Feto, som igjen betydde at vi også skulle ha gått opp igjen i høyden. 

Kort tid etter vi tok til venstre i dette krysset kom de to mennene opp bak oss, i godt driv. Og selvfølgelig i bar overkropp. Vi gikk i fult regntøy. Han ene spurte om vi frøys, men akkurat her tenkte jeg at det var de som var lite kledd - ikke vi som var for mye kledd. Men uansett - de var veldig hyggelige å prate med. De hadde også klart å gå litt feil nede ved broen, og vi kjente på en viss trøst i det at to hardbarka fjellfolk også tok feil der nede. Da var det ikke bare oss som var amatører på tur. Etter en stund med prat var det tid for å bevege seg igjen, og vi lot de gå først. Vi sa på gjensyn, og at vi møttes igjen på Storavassbu.  

Etter det meste av stigning er unnagjort kommer man opp i et fantastisk område mellom Naglane og Ingebjørgsnuten (1250 moh.)

Smil hele veien, tross kald vind og regn i høyden. 

Trolsk stemning.

Det ble en del vann i fjellet denne dagen, og stien gikk jo rett over, så da var det bare en ting å gjøre. 

Vi begynte å kjenne på at det var tid for litt mat. Vi hadde gått i mange timer uten annet enn drikkepauser og et stopp oppe ved Naglane så jeg fikk skiftet til ny ulltrøye. Vi bestemte oss for å ta pausen vår rett ovenfor Ingebjørgsvatna. Her var det både fin utsikt og fine steiner å sitte på, også var det tilfeldigvis opphold. Vi kjørte på med noen skiver av polarbrød-pakken vi hadde, og smøreost på tube. Polarbrød er jeg egentlig ganske så lei av, men akkurat her smakte det skikkelig godt med mat. Mens vi satt her kunne vi skimte de to karene nedi dalen. De lå ikke så fryktelig langt foran oss faktisk, så det var nesten litt fint å se at vi holdt et greit tempo med våre tunge sekker. 

Her var det godt å sitte litt og spise. 

Etter matpausen bar det nedover et stykke. Det var mye glatt fjell, så det gikk ganske smått nedover. Ingen av oss hadde lyst til å falle her og skli videre nedover, og jeg hadde jo allerede brukt opp fall-kvoten for dagen. Området vi nå kom inn i var et parti med mye vann over alt. Det var bekker, stryk og fosser på kryss og tvers. Stien gikk litt i sikksakk mellom dette, men på ett eller annet tidspunkt så må man jo krysse alt dette vannet som renner ned fra fjellet. Noen av krysningene var ganske harmløse, og det var mer et spørsmål om hvor våt vi ville bli og hvor fort vi klarte fote oss over. 

Det lå steiner i vannet, men det var ikke alltid de var lure å tråkke på. De var glatte som fy, og da var det tryggere å tråkke dypere ned i vannet. 

Brit Elin viste vei, og gikk først gjennom alle vadingene.

Vi gikk over en om gangen, og vurderte elvene/strykene som såpass "små" at det ikke var nødvendig å gå sammen. Ved dypere og lengre krysninger er et godt råd å gå to sammen. På den måten kan man støtte seg til hverandre på en bedre måte enn om en går aleine med staver eller kjepp. Slik trengte vi ikke gjøre det her, så det var mer en opplevelse av å virkelig være på fjelltur når vi måtte krysse disse strykene. Vi tullet vel med hverandre underveis om at det ville vært typisk om en skled akkurat når den andre filmet osv., men alt gikk fint. Intetanende om hva som lå foran, gikk vi videre. 

Det var et nydelig parti vi gikk inn i, med høye fjellvegger og fosser på den ene siden og dype daler på den andre siden. 

En foss skimtes i det fjerne.

Fjellet preges av flere dager med regn. Mye vann som skal ned fra fjellet.

Vi var imponert over fossene, som på mange måter var finere enn mange av turist-fossene nede i lavlandet.

Fotograferingen begynner å ta slutt, og vi innser at vi faktisk skal over vannmassene fra denne fossen. Nå var det alvor.

Etter å ha tatt bilder ved fossen, som utgjør Holsnåna, så vi at stimerkingen gikk rett over stryket og fortsatte på andre siden. Dette var noe helt annet enn det vi krysset tidligere. Vi gikk litt opp og ned langs stryket for å finne et trygt sted å krysse. Jeg kjente på en snikende bekymring for vannmassene. Det var dypt, og der det ikke var så veldig dypt var det en enorm kraft på vannet. Brit Elin gikk nesten helt opp der fossen traff sitt bunnpunkt, og jeg ble stående og kikke om hun gjorde tegn til at det var bedre der oppe. Lyden av fossen og vannmassene var øredøvende, så nå gikk alt på "tegnspråk". Jeg snudde meg rundt og så videre nedover, og så til min bekymring at vi måtte over enda et stryk bare 20 meter lenger bort. Da jeg så opp igjen etter Brit Elin, så var hun i ferd med å skritte opp av vannet og opp på fast grunn på andre siden. Hun hadde funnet et punkt vi kunne krysse den første armen av stryket. 

Jeg kom meg omsider opp til punktet hvor hun krysset, og plantet beina mine ned i stryket. Det er en blanding av å ville ta solide og sikre steg - og et ønske om å bare løpe over så fort som fy. Til nå hadde jeg utrolig nok holdt meg relativt tørr på føttene, til tross for flere vadinger tidligere. Nå ble det bare dassbløtt rett til skinnet. Vannet stod meg til midt på leggen, noe som ikke er så dypt, men kraften i vannet var enorm. Her var det bare å komme meg over i en fart. 

Når vi begge var over den første delen, så gikk vi ned mot neste krysning. Jeg gikk 10-15 meter nedenfor Brit Elin for å se etter et punkt som var litt rolig. Ikke tale om at det var et "rolig" parti der jeg så. Brit Elin ropte det hun kunne for å få meg opp til henne. Hun sa etterpå at hun var redd jeg bare skulle labbe uti en plass og forsvinne i vannmassene. Jeg gikk opp til Brit Elin og her så vi en mulig "rute" over. Vi tok god tid. Vi måtte stå og rope høyt til hverandre, og vi gikk gjennom krysningen steg for steg - bokstavelig talt. Brit Elin skulle gå nedi først og så ta et par steg bort til en stor stein som lå midt i stryket. Der skulle hun stoppe og vente på meg, så skulle jeg gå først den siste biten og gå opp på land. Siste steget opp fra vannet til sikkerhet var et høyt steg, derfor skulle jeg gå først og dra Brit Elin opp. Vi kikket på hverandre og nikket, og utførte første del. Så stod vi der, tett sammen oppå steinen midt i buldrende vannmasser og holdt på hverandre. Vi måtte bytte litt plass oppå steinen så vi holdt på hverandre og gikk rolig i en halvsirkel, slik at jeg kom på rett side av steinen. Så tok vi siste biten, og da jeg dro Brit Elin opp siste steget var vi våte men skikkelig lettet - og glade. Nå snakker vi villmarkinger, tenkte jeg. Dette var rått. Vi gikk bare på videre. Ingen av oss var interessert i å bli her lenger enn nødvendig, pluss at de våte beina måtte varmes opp med å gå. Stod vi for lenge ville vi garantert bli kalde. Støvlene surklet for hvert steg, og det gikk plutselig opp for meg at morgendagens etappe gikk tilbake og over disse strykene igjen. Krysset og stien videre til Løkjelsvatnhytta lå 10 meter bortenfor den første krysningen, så det var virkelig ingen annen vei videre enn over dette buldrende vannet en gang til. 

Etter å ha krysset Holsnåna sine 2 stryk tok jeg lite bilder. Motivasjonen var noe dalende siden avstandene igjen var helt på jordet.

De siste 2 km til Storavassbu var beinharde for min del. Støvlene var gjennomvåte og sekken veide plutselig 2 tonn. Beina hadde for lengst gjort sin jobb, og begynte å skrike etter pause. Men tanken om at vi snart var der holdt meg gående - pluss at Brit Elin holdt et godt driv i front. Slik hadde hun gjort hver dag faktisk. Når jeg hadde brent opp alt kruttet gikk hun opp i front og dro, noe som er utrolig motiverende. 

Og plutselig, mens jeg gikk litt i mine egne negative tanker om hvor langt det var igjen, så gikk stien over på plankebroer. Dette kunne bare bety èn ting: Vi var nær Storavassbu. Brit Elin sa hun kjente lukten av røyk fra vedfyring, og så kom vi til en ganske bratt bakke som svingte seg rett inn på hytte-tunet. Jeg var helt kjørt, og umåtelig glad for å hive av meg sekken. Endelig framme!

Storavassbu, med sikringshytta nærmest og hovedhytta bak. 

Fin beliggenhet på hytta, men dette var ikke noe jeg tenkte på når jeg kom ned på tunet. Da var det en ting jeg tenkte på: Sekken skal av! (bygget til høyre er vedskjul og utstyrsbod)

Brit Elin svinger seg på kjøkkenet og ordner opp med middag. Bare velstand for meg, med andre ord. 

Stuen på Storavassbu 

Våre to følgesvenner, "de to mennene", hadde ankommet hytta ca. halvannen time før oss. De hadde fyrt opp i både tørkerommet og i stuen, og de satt akkurat med middagen sin da vi ankom hytta. Utover ettermiddagen og kvelden ble vi sittende og prate om dagens etappe og mye annet. Det ble snakk om strykene vi hadde krysset, og mennene (som forresten het Arne og Stein) ville sjekke om det gikk an å komme seg ned på stien uten at vi måtte krysse disse igjen. Etter å ha studert kartene en stund og diskutert litt, kunne vi konstatere at det var ingen vei utenom. Vi måtte krysse strykene igjen. 

Denne kvelden på Storavassbu ble ikke sein. Vi var begge to temmelig utslitte, så vi sa tidlig god natt til Arne og Stein. Morgendagens etappe var også av det lange slaget, men ut fra værmeldingen kunne det se ut til at bekledningen ville bli shorts og t-skjorte. Det hjalp veldig på motivasjonen.

Dag 5: Storavassbu - Løkjelsvatnhytta

Lengde: 20,8 km*

Høydemeter: ikke oppgitt, men mye opp og nedstigninger. 

Tid: ca. 10 timer *

Vanskelighetsgrad: Krevende (merket Rød på UT.no)

Årstid/sesong: Mai - oktober. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Vi var glad for en dag med  sol, etter to dager med regn og tåke. 

Morgenen på Storavassbu var fin. Hyttene ligger i en dal, men likevel kunne vi klart se at dagens bekledning skulle bli shorts og t-skjorte - også gamasjer naturligvis. Det var fortsatt en del myr å gå over, og etter 2 dager med dårlig vær var det fortsatt mye vann i fjellet. 

Vi var oppe litt tidligere enn Arne og Stein, så vi prøvde være litt rolige. Det er stilletid på hyttene mellom 23 og 06, men selv om jeg var oppe rett etter 06 så prøvde jeg ta hensyn. Ingen grunn til å vekke hele hytta med kaffekoking. Brit Elin stod opp rett etter meg, så vi begynte smått med pakking, plastring og frokost - litt om en annen. Ting begynte nå å bli ganske rutinemessig. Vi hadde ikke noe mål om å gå på et bestemt tidspunkt, men vi så det at vi stort sett var på vei ut dørene rundt 0800- tiden, og slik ble det denne dagen også. 

Det var jo en litt bratt start ut fra tunet, for der var det rett inn i det som var den siste bakken i går. Det ble naturligvis bakken vi måtte starte med, og jeg kjente det var "syrefest" i lårene mine med en gang. Men humøret var på merkelig vis på topp, og motivasjonen for å krysse strykene var nesten på samme nivå som humøret. Dessuten hadde jeg forberedt meg: Jeg hadde ekstra ullsokker i sidelommen på sekken. Jeg hadde ingen plan om å gå hele dagen med søkkvåte sko, så jeg skulle ta av skoene og gå over med ullsokkene. Dette er naturligvis ikke noe som er tilrådelig, men så er det heller ikke gunstig å gå 17 km med surklende sko når man har kjøttsår både her og der på føttene. 

Så var vi her igjen, ved Holsnåna. Med pågangsmot og glede, og gårsdagens forsering friskt i minne. 

Jeg tror begge gikk stykket fra hytta til strykene og tenkte på hvor og hvordan vi best mulig kunne krysse dem. De drøyt 2 km som er fra Storavassbu til Holsnåna gikk egentlig raskt unna, og det var heldigvis tørket opp en god del i terrenget. Da vi kom bort til strykene begynte vi raskt å kartlegge hvor vi kunne krysse. Selv om vi gjorde det samme dagen før, så var det et annet utgangspunkt nå. Nå hadde vi friske og uthvilte bein og kropper, og hodet tenkte litt klarere. Vi fikk knapt sjekket etter et krysningspunkt før jeg så at Arne og Stein kom gående over kneika, målrettet på det stedet de krysset dagen før. Jeg og Brit Elin bestemte oss for å gå opp dit og se hvordan det så ut. Den ene av dem hoppet jammen meg over i ett hopp, til et sted som var spinnglatt. Jeg tenkte at han der er jo helt villmann. Kompanjongen hans nølte litt mer, før han også hoppet. Førstemann tok imot og sikret at det ikke ble et morgenbad på kameraten. De ble begge stående og vente på oss. Jeg tok sats, med 20kg sekk, og hoppet det jeg kunne. Idet jeg landet kjente jeg beina skled ned mot det frådende vannet. Panikken tok meg et lite sekund, men med to voksne mannfolk som mottak var det ingen grunn til å få hetta. De støttet meg akkurat nok til at jeg klarte fote meg opp til en gressflekk jeg kunne stå på. 

Så var det Brit Elin sin tur. Et godt hopp, og landing til 19,5 i stil. Arne og Stein støttet henne nok til at hun også kom seg opp på en flekk å få fotfeste på. Da var det bare en krysning igjen, og den gikk så lett som bare det når vi var 4 stykk som hjalp hverandre - eller rettere sagt: når vi hadde 2 andre som kunne ta oss imot når vi hoppet. 

Jeg kjente på en enorm lettelse over å ha kommet over dette partiet uten å røre vannet. Vi takket og bukket for hjelpen, og ble stående litt å prate før vi gikk i forveien. Akkurat her i krysset, der stien gikk til Blomstølen og til Løkjelsvatnhytta, var det visstnok mobildekning. Da ville Arne og Stein nytte anledningen og ringe. Det er ikke mange stedene på Etnefjellene som har dekning, så om man har noen som sitter hjemme og lurer på åssen det går med fjellfolket, så er det lurt å ringe når man kan. Eller sende sms med GPS'en, slik vi gjorde hver dag når vi ankom hver hytte.   

Nedstigning fra Holsnåna, og ned mot Langedalen. Et flott område med elver, myr og bjørkeskog. I kulturminnesøk på nett dukker det opp flere steder rundt Langedalen, som er markert som bla. bosetningsområder og kullfremstillingsanlegg (kullgrop). Det siste skal visstnok ha ligget rett ved stien og elven som er avbildet over. 

En kjekk aktivitet på fjellet er å fylle vannflaskene med iskaldt fjellvann. 

Vi hadde sett på kartet kvelden før, sammen med Arne og Stein, at det ville bli en del stigning på dagens etappe. Etter å ha tatt oss gjennom Langedalen, kom vi til den andre prøvelsen - en svært bratt fjellside der stien snirklet seg opp i sikksakk. Jeg hadde tatt litt fra sekken til Brit Elin rett før, for hun hadde problem med den ene skulderen, men tross litt ekstra vekt gikk det i et godt driv opp bakken. Når jeg bare kommer inn i en slags rytme med steg og staver, så er det utrolig hva jeg klarer skvise ut av denne kroppen. Straffen for god innsats er tung pust, at det svir i lårene og en trang til å legge ned sekken og sitte litt i lyngen. Men det gjorde vi ofte. Vi måtte opprettholde en viss balanse mellom å svi av krutt og spare på krutt, og stort sett klarte vi dette. 

Været holdt seg på svært så varm temperatur, og det ble bare mer og mer kok ut over dagen. Dette merket vi godt i motbakkene, selvom de ikke var så bratte som den første. Da vi nærmet oss Hovdastølen kjente vi at det var på tide med en liten pause på en liten topp, og at det ville vært godt med noe å spise. Det ble det sunne knekkebrødet med utvalgt pålegg.

Vi begynte så smått og nærme oss Flåtevatnet, hvor vi skulle følge stien langs vannkanten på nordsiden. Her var det spor etter sau, i hopetall. Stien var så gjørmete og nedtråkket av sau, at vi i et forsøk på å unngå dette klarte å komme litt ut av stien. Men vi klarte spore oss inn igjen, og kom til slutt til krysningspunktet der Flåtevatn renner ut i juvet, Flåteskar. 

Flåtevatn i bakgrunnen, rett etter vi har krysset broen over Flåteskar. Stien var litt bratt ned mot steinura ved vatnet. Sørnuten (976moh.) i bakgrunnen.

Terrenget etter Flåteskar, og krysningen av broen, var ganske variert eller kupert. Litt smal sti gjennom lave løvtrær og litt typisk for støls-terreng uten at jeg har noe peiling på slikt. Sakte men sikkert gikk stien oppover i høyden, og solen stekte som bare det fra øst. Jeg begynte å få kraftig skille der solbrillene satt rundt ansiktet og over ørene. Det var nesten så jeg kunne blitt tatt opp i gamle B-gjengen i Andeby når jeg tok av meg solbrillene på kveldene. Men selvom det var varmt, så var det utrolig deilig å gå i minimalt med klær, i motsetning til dagene før med ull og regntøy. 

Vi kom til Flotestølen, der det var ei lita hytte og en bålplass med store stokker plassert rundt. Dette var en helt topp plass å hvile ryggen litt, og knaske i seg litt sjokolade og nøtter. Vi åpnet en pose med en slags gele som inneholdt et lass med kalorier/energi - tilsynelatende. Det var noe av det verste jeg har smakt. Det hadde en slags appelsin-smak, men var ekstremt søtt og kvalmende. Likevel - jeg tenkte det var greit å få det i seg for energien sin skyld. Så kikket jeg på pakken, og fant ut at det var like mye energi i en rems med Freia's Fruktnøtt. Jaja, da var den tømt uansett. Brit Elin gikk bort og la seg på terrassen til hytta for å strekke ryggen litt, mens jeg satt og fikk i meg litt mer sjokolade. Jeg tok sikte på et realt sukker-kick til vi skulle ta fatt på den seige bakken fra hytta og opp til Håheimstølen. 

Vi hadde selskap av en gjeng med sauer, som sikkert mente vi var litt påtrengende. Den ene kom bort til meg og begynte å bite på sekken min. Vet ikke om den smakte så mye bedre enn alt det grønne gresset, men mulig den smakte litt salt fra en sånn passe svett rygg. Sauen ble såpass iherdig i bitingen at jeg måtte be den stikke. Et lite "hosj" så var den vekk. 

Ikke bare vi som hadde spisepause på Flotestølen. 

Godt å få sekkene av en liten stund. 

Ett stykk 46-åring som sårt trenger solstråler på pappakroppen.

Det ble igjen tid for å spenne på sekken og komme oss videre. Pausen gjorde godt, og sukker-kicket fra den ekle gel-tingen og sjokoladen begynte å kjennes. Nå var det bare å gå på. 

Halvveis opp til Håheimstølen møtte vi på det første mennesket på mange dager. Ei godt voksen dame, som var på vei mot Storavassbu fra Løkjelsvatnhytta. Hun hadde vært værfast der oppe i 2 dager pga. regn og vind, og nå så hun frem til å komme seg til Storavassbu. Hun kommenterte at hun hadde møtt to mannfolk "rett oppi her", og at de hadde sagt hun sikkert kom til å møte oss to. Hun syns det så ut som vi bar tungt, noe vi med et flir kunne bekrefte. Hun hadde selv brukt et halvt liv på å finne den rette måten å pakke på, så nå gikk hun med 10 kg. Etter litt prat om vær og vind, så fortsatte vi i hver vår retning. 

Det siste stykket opp til stølen pratet vi litt om at det var sprekt å gå slik i såpass voksen alder, men vi var begge litt bekymret for lengden som var igjen for hennes del. Og ikke minst krysningene av strykene oppe ved Holsnåna. Hvordan ville det gå? 

Håheimstølen bestod av 2 bygg. Litt arbeid er tydeligvis gjort i nyere tid, med pipe og nye dører osv. Fin plass med benk og bord i stein.

Veien gikk så videre fra Håheimstølen og dreide vestover mot Flokatveitnuten (901 moh.). Fra sørenden av Djupavatnet og opp til Austmannavatnet er det en stigning på drøye 150 høydemeter. Dette er jo i seg selv ikke store greiene, men etter en hel dag med gåing er det egentlig ganske slitsomt. Det gikk trådt for meg det stykket, og igjen var Brit Elin i front og dro. 

Etter å ha passert Austmannavatnet åpnet landskapet seg såpass at vi faktisk kunne se Løkjelsvatnet, og jammen kunne vi skimte noen bygninger der nede - langt der nede. Når vi så det vi trodde var DNT- hyttene var det som om beina mine fikk et ekstra gir. Vi kunne se målet, selv om det var langt igjen. Jeg fikk et skikkelig godt driv, og det ble plutselig en glipe mellom meg og Brit Elin. Jeg stoppet opp for å vente på henne, men hun ropte at jeg bare måtte gå på. Vi hadde jo i bakhodet at det er en frist på bookede senger på DNT-hytter, som sier at man må komme til hyttene før kl. 19, ellers er alle senger "fritt vilt" for dem som trenger ei seng. Vi hadde snakket om dette tidligere, at hvis en av oss mot slutten av etappen var helt tom og den andre hadde mer å gå på - så skulle den med mest guff i beina bare gå på. 

På et tidspunkt føltes det som jeg fløy over steinur, svaberg og gresstuster. Det gikk i et forrykende tempo, og beina gikk som trommestikker i terrenget. Jeg stoppet opp en gang til for å forsikre meg om at Brit Elin var ok med at jeg gikk på. Hun kom rundt en steinblokk og vinket meg kontant av gårde. Her var det bare å gå på. Turbo-tempo ble på nytt påskrudd, og jeg nærmest jogget mot området hyttene skulle ligge. Plutselig støtte jeg på det jeg vil kalle en klatrevegg, og turbo-tempo ble brått til skilpadde-tempo. Etter den lille klatreveggen gikk det ganske flatt bortover, men jeg hadde naturligvis møtt den andre "veggen". Jogging i kupert terreng med 20 kg på ryggen er ikke noe man holder på med så lenge tydeligvis, så nå måtte jeg bare gå rolig. Jeg tenkte det var et stykke igjen, tross alt, så det viktigste var at jeg beveget meg fremover.   

Jeg hadde som nevnt sett hytten oppe hvor landskapet åpnet seg, i høyden, og tenkte det var drøyt 2 km igjen etter den mindre kjekke klatreveggen. Og der tok jeg feil. Idet jeg gikk mellom fjellknausene langs Løkjelsvatnet, dukket det plutselig en rødmalt hytte opp rett foran meg. Jeg så etter et skilt for å se om hytta hadde noe navn, for den kunne jo være privat. DNT-hytta lå jo lengre ned langs vannet. 

Jeg gikk opp til hytta, og så det stod 2 par fjellsko til tørk i solveggen. Her var det visst folk tenkte jeg. Så hørte jeg to stemmer, 2 menn. Jeg gikk litt lengre opp mot hytta, og jammen var det ikke Arne og Stein som satt der og solte seg i kveldsvarmen. Jeg var fremme! Dette var Løkjelsvatnhytta! 

For en gangs skyld tok jeg feil den rette veien, og det gjorde godt. Jeg var godt innenfor marginene for fristen på rommet vårt, og begynte smått å få av sekk, våte klær og våte støvler. Jeg hadde ikke sittet lenge og pratet med Arne og Stein før Brit Elin også kom gående - hun også litt overrasket over at dette var hytta. 

Litt sliten, og akkurat fått av de fuktige fjellstøvlene og sokkene. Ømme tær og blodige gnagsår til tross - gleden var alltid stor over å komme frem. 

Klovnen må få vasket seg. Noen dager med fjell, både i sol og regn, skal bort. Skal ikke si det var godt sånn umiddelbart, men når jeg først kom uti så var det skikkelig godt. 

Vaske, vaske... og litt svømming. Kaldt? Åja, det skal være sikkert og visst! 

Etter badet, var vi klar for middag, og igjen ordnet Brit Elin maten. Jeg kjente jeg var temmelig gåen og lav på alt, så en middag skulle bli godt. 

Etter mat var det egentlig bare litt avslapning og fotografering av omgivelsene. Det tok ikke lang tid før vi begge var klare for sengen. Trøtte og slitne, men meget godt fornøyd med dagens etappe i strålende sol. Snart var eventyret over, for i morgen skulle vi gå siste etappe; Løkjelsvatnhytta til Olalia. 

"Uten mat og drikke, duger Stian ikke"

Måtte ut og fly litt i det fine været. Hovedhytta i front og sikringsbua bak mot vannet. Sikringsbua var stengt for turfolk, og ble for tiden brukt av arbeidsfolk som jobbet på demningsanlegget på vannet.

Drone er like mye et leketøy, som det er et praktisk fotoapparat.

Verdens beste (og råeste) turfølge i solnedgang

Dag 6: Løkjelsvatnhytta - Olalia Fjellstove

Lengde: 21,2 km*

Høydemeter: ikke oppgitt, men mye opp og nedstigninger. 

Tid: ca. 9 timer *

Vanskelighetsgrad: Middels krevende (merket Blå på UT.no)

Årstid/sesong: Mai - oktober. 

* Oppgitt informasjon er basert på egne data. Informasjon på Ut.no er etter våre beregninger feil.

Dagen begynte som den hadde gjort de siste dagene, med kaffe, frokost, plastring av føtter og pakking. I og med at vi var tidligere ut av hytta enn de andre 3 mannfolka, så ble det litt mindre vasking for vår del. 

Vi var egentlig ganske tidlige på'an denne dagen og det var det en litt merkelig grunn til. Jeg hadde satt klokken min til 0600 denne morgenen, mest fordi jeg ville koke kaffe og ha en kopp ute på plattingen i ro fred før hytta våknet til liv. Men en annen alarm avbrøt den gode søvnen "midt på natta" og vi kvapp jo litt der vi lå. Fortumlet gikk jeg ut i stuen for å se om det kunne være en brannalarm på kjøkkenet, men det ble stille. Så gikk det noen minutter også begynte det på nytt å pipe. Det viste seg å være batteriene på røykvarsleren på vårt eget rom som sa takk for seg, så nå var vi hvertfall våkne. Heldigvis var ikke klokka midt på natta, men 05.50. Da var det bare å stå opp og begynne dagen med kaffe.  

Vi startet å gå rett før kl 0800, og solen var allerede oppe og ønsket oss velkommen til nok en vakker dag i Etnefjellene. Landskapet rundt Løkjelsvatnet kan minne litt om svaberg-formasjoner som man ser langs kysten, noe som gjorde det ekstra fint å gå i begynnelsen. Lettgått, glattskurt fjell og svake stigninger opp og ned. 

Løkjelsvatnet i bakgrunnen, på vei mot Grindheimsvatnet.

Første delmål for dagen var Grindheimsstølen, og Grindheimsvatnet. Her ville vi komme ut på en grusvei, noe som vi tenkte ville bli godt for slitne bein - en jevn og rett bilvei et lite stykke. Men litt før vi kom så langt traff vi på en mann som var ute på leting etter sau. Han hadde kjepp og hund, og var interessert i om vi hadde sett noe sau på vår vei. Vi hadde ikke sett noen denne morgenen. Han ønsket oss god tur videre mot dagens mål. 

Grindheimsvatnet i sikte - og langt der bak, mot høyre, sees Høylandsnuten.

Nede ved grusveien stod det et skilt, og herfra var det "bare" 14 km igjen av dagens etappe.

Høsten er en fargerik opplevelse i fjellet. 

Den lille stumpen med grusvei tok fort slutt, og det gikk over i ganske lettgått terreng. Selv om det var tidlig på formiddagen kjente vi dette kom til å bli en skikkelig varm dag. Vi hadde avtalt at vi skulle prøve å ta flere korte pauser med sekkene av ryggen denne dagen, slik at vi ikke gikk på en smell litt senere på dagen. Det var tross alt en lang siste-etappe, og selvom vi var kommet godt inn i dette med å gå langt, bar kroppene våre preg av nært 80km i fjellet. Brit Elin hadde fortsatt vondt i høyre skulder og rundt om på føttene, og jeg hadde litt problemer med gnagsår her og der på føttene. Men vi var i godt humør likevel! Vi tapet oss så godt vi kunne, og ville nå prøve å pause litt før kreftene var brukt opp. 

En av mange små-pauser denne dagen, her på vestsiden av Grindheimsvatnet.

Om bare jeg kunne vært litt mer normal? Tror ikke det. 

Stykket som gikk fra grusveien ved Grindheimsvatnet og over på neste grusvei ved Krokavatnet gikk egentlig ganske fort. Det var riktignok mye myr å stabbe seg gjennom, men det var noe med tanken om at dagens etappe var den siste. Også spilte det helt klart en positiv rolle at vi visste det var korte og lengre strekk på grusvei. Det var ikke det at vi var lei av fjellet, men vi gledet oss likevel til å gå 3 km på grusvei. Når vi kom ut av myrlandskapet og inn på den 3 km lange biten med grusvei, tok vi en pause til på en benk som var perfekt plassert der vi kom ut på veien. 

Tullebildene kom hyppigere denne dagen, noe som vitner om stigende stemning - både over at det nå var grusvei i 3 km og at vi snart var ved veis ende. Her er det kartleser Korneliussen, som dobbeltsjekker at vi er på rett vei. 

Da vi tok til å gå igjen etter pausen, og beveget oss kjapt fremover på grusveien, kunne jeg plutselig se våre følgesvenner komme et stykke bak oss. Arne og Stein hadde et godt tempo. Vi holdt eget tempo, og brydde oss lite om at de kom susende bak oss. Da vi kom ned til demningen/vannfallet mellom Ilsvatnet og Krokavatnet nyttet vi anledningen til påfyll av flaskene. Hvis det var èn ting å utsette på denne etappen, så var det tilgangen på vann. Det var riktignok mange små tjern og vann rundt om, men dette var litt for "myrete" syns vi.

Mens jeg fylte flaskene stoppet Arne og Stein litt og slo av den faste praten slik de hadde gjort de siste dagene, når de tok oss igjen.

Nå var det ikke lenge til vi kom til det partiet med mest stigning for dagen - Høylandsnuten. Jeg var egentlig godt motivert for denne biten. Ut fra det jeg hadde sett på kartet kvelden før, så var det ganske beint rett opp til toppen og så ned på andre siden. Ingen store svinger og masse ulent terreng. Vi fikk drukket oss opp på godt og rennende vann ved Ilsvatnet og fylt flaskene, før vi tok fatt på siste strekket på grusvei. Der veien sluttet kom vi inn på en støl som het er Auastadstølen, og der var det en del kuer. Brit Elin er ikke særlig glad i kuer, hvertfall ikke når vi treffer dem på tur. Det er riktignok mange som har litt ku-skrekk, og det er mange rapporter om kuer som har gått amok på turfolk - men likevel så klarer jeg ikke helt se problemet. Kuene lå og stod langs med kjerreveien vi måtte inn på, og noen yngre kuer stod midt i veien. Disse gikk vi rundt med god margin. Kuene virket temmelig lite interessert i oss, så denne passeringen gikk veldig fint. 

I nord-enden av Ilsvatnet var det naturlig å ta en lunsjpause. Her var vannet demmet opp, og det var fin utsikt nedover i fjellområdene og myrlandskapet som ligger rett utenfor Etne. Arne og Stein hadde også tenkt som oss, og de lå strekk ut i solsteiken med sko og sokker av for å hvile og lufte føttene. Jeg tenkte jeg kunne gjort det samme, men jeg kjente at jeg ikke gadd. Mest fordi det var ganske stress å putte føttene ned i halv-våte sko med alle de sårene jeg hadde. Men jeg åpnet hvertfall skoene og fikk på den måten luftet pailabbene litt. 

Vi kokte oss litt vann til en turmat-pose, slik at vi fikk i oss litt godt med energi. Det var deilig å sitte der på en stein og kjenne solen steke i ansiktet. Det var lite bevegelse i luften, men når det først kom en bris så var det godt. Litt spesielt at vi i september nesten leter etter skygge og er glad for litt vind.  

Ilsvatnet bak oss, og siste rest av grusveien som man ser gå på oppsiden.

Påfyll av vann i varmen

Kuer i sikte.

Stigningen over Høylandsnuten (734 moh.) gikk i et jevnt og seigt tempo. 5 dagers vandring kjentes i beina, og det hjalp ikke særlig på farten opp at det i tillegg var mye myr oppover. Det ble en real svettefest, som det så lekkert heter. Til slutt tok vi varde for varde oppover, for de kom ganske tett. Ett til to minutters stopp ved hver varde, hjalp godt. Vi beveget oss sakte, men likevel sikkert oppover mot toppen. Når toppen ble "rundet" og vi begynte på  nedoverbakken, begynte jeg å skue etter fjellstova på Olalia - uvitende om at det var et godt stykke igjen. Jeg lurer ofte meg selv litt på den måten - at jeg tror vi snart er fremme, også får jeg litt ekstra krefter. så går det ikke lange biten før jeg innser at det er langt igjen, så blir jeg litt muggen i humøret.  

Høylandsvatnets utspring til en større bekk som går ned til Kattatjørna, et myrområde som var "uendelig stort".

Stølshyttene ble mer og mer en del av terrenget vi gikk i, så vi merket at vi snart nærmet oss "sivilisasjonen"

Midt i myrområdet Kattatjørna kom vi til et slags kryss, der vi ikke fikk øye på stien vår videre. Det gikk stier alle andre mulige veier, men ikke noe til Olalia. Vi ble stående der, midt i myra og lete etter et lite tegn til tråkk eller en stolpe med rød topp. Ingenting. Man blir litt småsur når stiene er så dårlig merket, litt som da vi gikk feil fra Blomstløen. Så nå måtte jeg ty til GPS'en igjen, for papirkartet var ikke detaljert nok. Jeg bruker heller noen minutter med GPS enn å korrigere en kilometer med feilgått sti. Etter litt frem og tilbake på GPS'en fant vi at stien gikk tvers over ei stor myr. Det å gå i myr er tungt. Hvert steg koster dobbelt med krefter, og man blir jo litt våt på beina etter noen timer i slikt slaps. Da vi hadde gått i denne myra i nært 1 time kom vi heldigvis inn på noe som kunne minne om en sti. Siste biten over Staurskorsstølen var beinhard, og nå var jeg litt på felgen igjen. Brit Elin var i godt driv ca 100 meter foran meg, og jeg ble plutselig overveldet av følelser i den siste motbakken opp til kneika før det går ned mot hytta. Jeg kjente en blanding av glede for at vi hadde klart dette, litt trist for at det snart var over - også kjente jeg på en stolthet over at vi fikk det til. Dette hadde jo vært et eventyr. Samtidig kjente jeg dette var en seier og en personlig reise som strekker seg helt tilbake til ulykken på sykkelen, til jeg nå gikk siste biten i en temmelig hard 6-dagerstur. Jeg kom på den gangen jeg forsøkte å gå en lokal tur på Orstad, 6 mndr etter ulykken. En lett og enkel tur, men som jeg ble helt ødelagt av den gang. Kroppen og hodet håndterte det bare ikke, og nå etter 3 år med beinhard jobbing og opptrening - så gikk jeg her og klaget for meg selv over at det var litt mye myr den siste biten av 6 dagers massiv fjelltur. Jeg måtte le litt av meg selv, og samtidig kjente jeg en klump i halsen. Også kikket jeg opp og fram, der Brit Elin gikk i godt og stødig tempo. Hun der er helt rå, tenkte jeg. Hun også har vært gjennom mye denne våren, og det var faktisk ikke en selvfølge at vi skulle kunne gjennomføre denne turen når vi var i april.  Men nå var hun fremme der og dro. 

Hun stoppet opp og jeg kunne skimte et skilt der hun stod. Hun ropte ned til meg at det er 900 m igjen! 

Sånn kan man også bli når det står at det er 900 meter igjen til mål.

Akkurat kommet ned til Olalia Fjellstove, målet for hele turen. Sekken er akkurat kastet av, og det var visst tskjorten også. Rett etter bildet kom hytteverten og sa det var dusjer i kjelleren på hovedhytta.

O' lykke! 

De siste hundre meterne var stien litt kronglete, og jeg syns jo egentlig de burde hatt rød løper klar til oss som kom ned fra fjellet. Men det var lite løpere, og ingen velkomst. Men hytteverten kom akkurat på vakt rett etter vi ankom området, og da fikk vi den hyggelige velkomsten jeg savnet. Han kunne nemlig fortelle at det var dusjer i kjelleren på hovedhytta. Det var nesten så jeg trodde han tullet. Vi hadde egentlig booket senger på sikringshytta, men hytteverten sa at hele hovedhytta var ledig. Det var ingen som hadde booket rom der inne, så vi kunne gå inn og velge oss et rom. Dette var skikkelig godt. Både et stort og romslig rom, dusj og sist men ikke minst - kjøleskap med brus! Det ble en Solo til hver, og det smakte helt himmelsk. 

Dusj, brus og velstand - litt utladet der jeg sitter. Brit Elin tar ansvar og skriver oss inn i protokollen. 

Ettermiddagen og kvelden på Olalia bestod kun av avslapning og spising. Nå var det ikke nødvendig å planlegge morgendagens etappe, eller pakke på en fornuftig måte. Morgendagens "etappe" var å følge en grusvei helt ned til E134, og det var vi trygg på at vi klarte fint. 

Vi slappet av i stuen i hovedhytta og det ble en del prat med Arne og Stein. Det gikk mye i avstander, feil med antall kilometer og hvordan turen og etappene egentlig hadde vært. Det var kjekt å sitte slik og høre hvordan de hadde hatt det på sin tur, selv om vi hadde gått den samme veien. 

Kvelden på Olalia ble ikke så sein den heller. Vi var temmelig utladet, og begge trengte hvile. Morgendagens etappe, hvis vi kunne kalle den det, var på drøyt 7 km. Samme lengde som etappen mellom Sandvasshytta og Blomstølen, bare en del enklere vei. 

Dag 6:Olalia Fjellstove - Oppheim (Bussholdeplassen, E134)

Lengde: 7,6 km*

Høydemeter: 319 høydemeter, vi gikk ned. 

Tid: ca. 1,5 time *

Vanskelighetsgrad: Middels krevende (merket Blå på UT.no)

Årstid/sesong: April - Desember. 

Usikker på om jeg vil kalle dette en etappe, som en del av Gullruten i Etnefjellene, men den skal uansett få plass i rapporten. Vi måtte jo komme oss ned fra Olalia, og eneste måten å komme ned på var å ta beina fatt. Bilen stod på Korlevoll, så vi hadde kjøpt billetter på haukeliexpressen på forhånd slik at vi kom oss tilbake til bilen. Billettene kjøpte jeg enkelt på nettsiden til NorWay. Bussen gikk 11.17, så vi begynte å gå ca. klokken 0900. Da hadde vi god tid. Vi gikk nedover i et ganske bedagelig tempo. Vi var liksom ikke på fjelltur lenger, og dette var mer en transport-etappe.

Nok en solfylt dag, en fantastisk avslutning på en utrolig kjekk (og tidvis slitsom) tur. 

Dette er det vi kaller "motorvei", særlig etter 6 dager i fjellet med mildt sagt variert terreng. 

Vi har jo vært på en god del turer de siste årene, og det som stort sett skjer på slutten er at vi prater oss gjennom nesten hele turen. Alle høydepunktene, de litt for spennende partiene og de litt tunge motbakkene. Også blir det mye skryt til hverandre, for vi syns oppriktig talt vi er et sabla godt par på tur. Ikke på noe tidspunkt ila. de 6, snart 7, dagene var det noen sure miner mot hverandre. Jeg hadde riktignok vært sur på ut.no utallige ganger, men det fortjente de. 

En annen ting vi kom inn på mens vi trippet nedover bakkene fra Olalia var mat. Det gikk naturligvis i alt det vi ville ha, som vi ikke hadde hatt på 1 uke. En ting var vi hvertfall enige om og det var at vi måtte stoppe på veien hjem for å ha lunsj, og da var det pizza som fristet mest. 

Etter ca 1,5 times gange var vi endelig nede ved E134 og bussholdeplassen Oppheim. Det ble på et vis en målgang nummer 2. 

Godt fornøyde satte vi sekkene fra oss i det gamle buss-skuret, og ventet på bussen. Vi var nede i god tid, så det ble litt venting. Det var skygge der vi stod, så det ble litt kaldt for oss som var blitt bortskjemt med solen de siste dagene. 

Bussen kom nesten på tiden. Sekkene ble lagt i bagasjerommet under bussen, og vi fikk oss plass midt i bussen. Det var litt merkelig å tenke på at de fjellene vi nå kjørte oppover langs, det var der vi hadde gått i 6 dager.  Bussturen tilbake til bilen tok ca 2 timer. 

En som følger med, og en som er mest opptatt av at tingene ligger systematisk i netting-lommen forran seg.

Så var det dette med å avslutte en såpass lang turrapport. Jeg anbefaler på det sterkeste å prøve denne eller en liknende rute. Det er en opplevelse fra start til slutt. Så skal det sies at det var én ting til som det ble snakket om i bakkene ned fra Olalia; Hvor går neste langtur? Vi hadde mange ideer, men det var en som stakk seg frem som noe begge har lyst til. Hva eller hvor det blir, det får vi ta etterhvert;)...

Jeg får si det på den litt fancy måten; to be continued

Til informasjon:

Alle bilder i denne turrapporten er tatt av Brit Elin og meg. 

Det er ikke brukt filter eller AI-verktøy på noen av bildene i denne turrapporten.