Sted: Nordfjord, Gloppen Kommune
Lengde: 14,5 km
Høydemeter: Turen er 1245 høydemeter totalt, men Eggeniba er 1338 moh.
Tid: 6 timer (på en dag med fint vær, og lett sekk). Vår tur er med overnatting, så tid var mindre viktig.
Vanskelighetsgrad: Svært krevende
Årstid/sesong: Juni - Oktober
Eggenipa - et nytt forsøk
For noen år siden var Brit Elin og jeg ute på en "vestlands-tour", der vi tok for oss noen av de kjente turene/toppene som vestnorge har å by på. En av disse var Eggenipa (Eggjenibba, Eggjanibba, kjært barn mange navn osv osv). Toppen med sine 1338moh. er muligens et av Norges mest fotograferte fjell, med sin markante spisse form. For å komme til turstart for Eggenipa, kjører vi på E39 nordover fra Førde, og på siste stykket før Eggenipa kjører vi gjennom Våtedalen. Her er det enkelte rasteplasser langs elven Stardalselva, som ser ganske så idylliske ut. En stille og rolig elv, men ikke la deg lure. Her har flere uheldige turister parkert for nært elven, og fått seg en overraskelse morgenen etter - og funnet seg selv (og bobilen) stående "midt" i elva. På motsatt side av veien er det også enkelte rasteplasser, men jeg vil fraråde enhver form for camping på den siden. Det er på enkelte partier laget større stein- og jordvoller som sikring mot at ras skal gå ut i veibanen. Så seint som i slutten av januar 2024 gikk det to snøras, der en bil ble tatt. Ingen personer kom til skade, heldigvis.
(Kilde: www.nrk.no)
At det kan rase ned fra Eggenipa kan vi godt se for oss, etter vi hadde vårt første forsøk på å nå toppen. Det var første uken i juni 2022, og da var det meningen at vi skulle gå opp og ned samme vei - altså ikke rundturen som er noe lenger. Den gang var det sol og fin juni-temperatur, men det var fortsatt snø oppover det siste stykket mot toppen. Jeg husker at vi allerede ved bilen snakket om snøen, og at den kunne by på problemer - likevel gikk vi avgårde. Vel, for å gjøre en lang tur til en kort historie så ble det ingen topp på oss den junidagen. Vi anslo i etterkant at vi kom opp til 2/3-deler av fjellet. Vi møtte på temmelig pakket og våt snø, i et terreng som var svært bratt. Vi forsøkte å gå opp litt på snøen, men uten pigger eller staver. Om vi først hadde begynt å skli på snøen, så ville det vært "kort prosess", som det så fint heter. Siden vi er glade i å leve, og ganske så oppegående folk, så ble det derfor retur tidligere enn planlagt. Men sånn skal det være. Vi tar alltid vurderinger underveis hvis ting føles usikkert. Da er det viktig å vurdere utfordringene opp mot både kunnskap, evne og helse. Vi driver ikke med risikosport - bare innimellom....
Denne turrapporten handler derimot om den gangen vi kom oss helt opp, og helt rundt. I tillegg hadde vi med oss telt for å sove i nærheten av toppen.
Vi hadde lagt opp løpet slik at vi ankom parkeringen en gang mellom 13 og 15 på ettermiddagen. Da hadde vi kjørt hjemmefra på morgenen, og beregnet at vi burde være på toppen og et stykke ned på andre siden litt utpå kvelden. Da vi ankom parkeringen var det kun en bil som stod der, og mens vi skiftet og gjorde oss klare kom det tre karer ned. De hadde vært oppe på toppen, og ut fra bekledningen å dømme var det vått oppover - og vått ble det...
Etter kort tids gange fra p-plassen tar man inn til høyre over ei bru. Dette er ett av punktene man kan komme seg inn på stien, og det ligger på ca. 400 moh.
Det ble en ganske fuktig og tåketung dag i fjellet.
Allerede rett etter vi kom inn på stien, på det nederste inn-punktet, så var det gjørme og vann. Sist vi gikk opp så var det en del snø som lå enkelte steder, men nå var det tydelig at de hadde begynt et arbeid. Stien har de siste årene gjennomgått en stor endring, og har nå fått en rehabilitering av sherpaer. Dette arbeidet var påbegynt da vi gikk opp denne gangen, uten at jeg helt klarte se at det ble noe bedre tur av den grunn. Det er riktignok kommet såkalte sherpa-trapper i året etter vi gikk denne turen, men slik jeg har forstått det er det svært delte meninger om dette tiltaket. Personlig mener jeg at dette er et inngrep i norsk natur, som egentlig er ødeleggende. Diskusjonen er likevel om den positive "effekten" av tiltaket veier opp for dette. Turen blir mer tilgjengelig for flere, da det ikke lenger blir den krevende turen det en gang var. Anyway - det er tema jeg kunne skrevet mange sider om, og dette er ikke et debatt-innlegg. Jeg er bare glad vi fikk gått denne turen før trappene kom...
Denne dagen ble det en sjeldenhet å se toppen på vei oppover. Tåken lå tett rundt oss når vi kom mot toppen.
Frem til vi kom over Eggjeheia på 675 moh. var det ganske greit vær. Med greit vær mener jeg opphold og lite tåke. Etter å ha passert heia begynte også klokken å bli sein ettermiddag, og været gikk over i lett regn og tett tåke. Vi kom til det punktet der vi mente vi snudde året før. Det var litt rart å se terrenget der uten all snøen, og vi fikk oss en liten aha-opplevelse med tanke på hvor dyp snøen måtte ha vært den gang. Her var steinur med temmelig store steiner og sprekker, som vi ikke så noe til sist gang. Jeg tenkte at vi hadde tatt rett avgjørelse sist gang med å snu.
Her var vi kommet til stiskillet, hvor stien fra Øvredalen og stølsområdene kommer opp.
Vi kom oss opp til stiskillet, der stien opp fra Øvredalen kommer inn på ca. 835moh. Her er det nå satt opp ei bu med benker, så man kan ta en rast under tak. Da vi kom opp til dette punktet på vår tur stod vi og vurderte stopp for dagen. Plassen var grei med tanke på telt, været var så som så og kroppene våre bar litt preg av å ha stått opp grytidlig for å kjøre til Eggenipa. Mens vi stod der og snakket om fordeler og ulemper med å fortsette eller campe, sprakk det litt opp i tåken. Vi kom frem til at vi ville gå på litt mer. Vi snakket om at vi alltids klarte finne oss en liten flekk til teltet hvis det ble nødvendig å plutselig stoppe.
Etter kort tid oppover fjellsiden ble det betydelig mer krevende å ta seg frem. Jeg hadde tross alt ganske tung sekk (denne gangen også), siden vi skulle overnatte. Det ble en del klyving over store steiner, og høye steg. Tåken ble bare tettere og regnet økte på, noe som ikke akkurat gjorde det lettere å klyve rundt med tung sekk. Flere partier oppover dette stykket var jeg bare glad for at det var tåkete, for det ante meg at det var fryktelig bratt ned på min høyre side ned mot Våtedalen.
Brit Elin gikk litt foran siste del før toppen, mens jeg dannet baktroppen.
Siste stykket før toppen syns jeg var litt tungt. Sekken var litt tung, og klærne mine holdt ikke helt stand mot regnet. Jeg gikk med en eldre Stormberg-jakke som hadde god vannsøyle (30.000), men etter mange års bruk hadde den nok gjort sitt med tanke på motstand mot regn. Jeg var rett og slett blaut helt inn til skinnet. Vi gikk begge med ulltrøyer, men hver gang jeg stoppet opp litt tok det ikke lange tiden før jeg ble kald. Det var best å bare holde meg i bevegelse.
Siden vi gikk i regnvær og tåke ble det tatt lite bilder av det siste stykket før toppen. Jeg begynte å tvile på om det hadde vært så lurt å gå fra den plassen vi hadde vurdert å campe, og kunne se ut fra terrenget at her skulle vi slite big time med å finne en teltplass. Vi var jo i september, så vi hadde heller ikke ubegrenset med dagslys. En følelse av å ha bommet litt på planleggingen, kom snikende.
Toppen ble nådd, men utsikten kunne vært litt bedre. Humøret var likevel helt på topp. Legg merke til rim/is på luen.
En fornøyd, men litt sliten Korneliussen. Og en smule kald.
Brit Elin har skrevet oss inn i boken, så da var jeg mest opptatt av å komme videre. Det var mildt sagt kjølig på toppen, og klokken tikket mot kveld.
Etter å ha fått navnene våre inn i boken i boksen, så var det egentlig bare å komme oss videre. De våte klærne våre begynte å fryse til med rim, og jeg tenkte at det ville ikke bli noe varmere etterhvert som klokken tikket mot kveld. Nå var det ett mål: finne en egnet teltplass. Dette skulle vise seg å bli en liten utfordring, for fra toppen og nedover var det stort sett bare steinur, ujevnt fjell og myrpytter. Det begynte smått å bli tussemørkt, og frostrøyken fra pusten vår indikerte at temperaturen kunne gjøre terrenget glatt. Jeg tok frem hodelyktene våre slik at disse var klare for å gå i mørket, og jeg tok frem stavene. Med trøtte bein og tidvis glatt underlag var det ingen vits å ta sjanser.
Mørket kom og vi var fortsatt på vei mot det vi håpet var et ok sted å sette opp teltet. Hodelyktene ble skrudd på, men det tok ikke lang tid før vi fant ut at regn, yr og tåke kombinert med sterkt lys fra hodet gjorde det rimelig umulig å se noe som helst. Løsningen ble at èn gikk med lykt og èn gikk uten, og den som gikk uten lykt styrte lyset som den andre gikk med. På den måten klarte vi greit å finne de røde "T"'ene, selvom det til tider var svært krevende å finne dem i mørkt drittvær. Klokken begynte å nærme seg 21.00, og vi hadde den siste halve timen sett et par halvveis greie flekker å sette teltet opp på. Likevel gikk vi litt lenger - det kunne jo hende vi fant noe bedre lenger ned. Ganske så nøyaktig kl. 21 fant vi en plass som begge syns så bra ut. Det var et stort lyng-kledd felt, som ville gi oss en myk seng for natten.
Når det er iskaldt ute, og du skal blåse opp liggeunderlag, så blir det liggende stil inni teltet.
Det var mildt sagt en iskald erfaring å sette opp telt i minusgrader, når vi var våte til skinnet i utgangspunktet. Når teltet endelig var oppe, så var det bare å komme seg inn og få klar sengene. Brit Elin hadde virkelig fått kulden i seg, og prioriterte et hurtig klesbytte til tørre og varme klær. Jeg forsøkte å få gang på litt mat og litt tørre klær på samme tid, noe som ble litt lite effektivt. Omsider var vi begge kommet i tørre klær, og var klar for en liten matbit. Matlysten var ikke helt på topp for noen av oss, så vi hadde nok gått litt for lenge før vi fikk i oss fast føde.
Stormkjøkkenet settes opp. Dette var før jeg fikk jetboil av ungene, så det ble litt mye å bære på for et oppkok av vann.
Innen vi var ferdig spist og ferdig rigget i teltet for soving, så var klokken blitt godt over 22.00. Vi stod jo tidlig opp denne morgenen for å kjøre et stykke og så gå opp en topp, så øynene ble rimelig smale etter maten. Det var egentlig bare en ting å gjøre; legge oss til å sove.
Natten ble av det kalde slaget. Begge sov med full ull, lue og ull-hals. Likevel var det ganske kjølig, og det ble ikke helt den skjønnhetssøvnen som jeg trenger. Dette var uansett fort glemt da morgenen kom, for den ble helt magisk - sånn bortsett fra at de regnfulle støvlene mine var frosset til is. Vi våknet til en strålende morgen. Så godt som skyfritt og med morgensolen som kom opp over Snønipa retning Jostedalsbreen. Jeg nærmest hoppet ut av soveposen og ut av teltet for å tine både støvler og klær i solstrålene. Deretter måtte det kokes kaffe, og den skulle nytes.
Utsikten jeg hadde fra sengen min. Her lå jeg og ventet på at solen skulle komme opp over Snønipa og Trollebottsvatnet.
Brit Elin hadde flott utsikt i retning Klakegg og Bolset, og en kan skimte Jølstravatnet bortenfor tåken.
....og der kom solen!
Morgenstund har gull i munn (eller kaffe).
Frosne klær og sko måtte tines litt før de kunne tas på. Teltet fikk også tint opp før det ble pakket. Bak teltet ser man Støylsvatnet.
Måtte finne frem lua der jeg satt i stilongsen og ventet på at buksen skulle tine opp.
Det som var litt spesielt denne morgenen, var hvor vi hadde endt opp med å sette opp teltet. Det var som sagt ganske tåkete kvelden før, og når vi satt opp teltet var det ingen av oss som tenkte særlig på å se oss mer rundt. Vi ville bare komme oss i soveposene. Når vi så krøp ut av teltet i varme solstråler, åpenbarte det seg et fantastisk skue. Vi hadde på snodig vis klart å legge oss på en liten avsats rett før nedstigningen. Dette ga oss en flott utsikt både mot Klakegg og mot Snønipa. En flott overraskelse, og en nydelig belønning for strevet dagen før.
Det ble en rimelig kjapp frokost denne morgenen. Jeg tror selve kaffeseansen tok lenger tid enn maten, men vi var ikke så fryktelig sultne - noe som var litt merkelig med tanke på hvordan dagen og kvelden før var.
Vi fikk etter litt dill og dall fra min side, omsider pakket oss tilbake i sekkene. Klærne var tint og lunkne av solstrålene, og støvlene var sånn passe kalde.
Høsten er på hell drøye 1200 høydemeter over havet
Med litt stive og støle bein humpet vi oss nedover fra teltplassen, retning Støylsvatnet. Det var et ganske takknemlig terreng denne første delen av returen til bilen, og det ble bare varmere og varmere. Etterhvert som vi nærmet oss vatnet, kunne jeg se at vi ville ha en del skygge når vi kom på motsatt side av dalen, så det var bare å nyte mens vi kunne.
Kan med hånden på hjertet si at det er lite som slår dette, ro og stillhet i høstsol og på tur med Brit Elin.
I det vi kom ned i ca 1000 meters høyde, og passerte stiskillet som gikk til Heggheimsstøylen, svingte stien inn mot Øvredalen. Vi kom nå inn i et parti som var temmelig bratt ned mot selve dalen, og stien bestod av grus, sand og halvstore steiner. Ikke helt gunstig for meg med litt tung sekk og stive bein. Men jeg tok det bare helt rolig. Vi hadde greit med tid, og stresset ikke på noe som helst vis. Brit Elin var litt kjappere nedover dette partiet, og viste litt vei.
Rett før det ble litt bratt, med Øvredalen bak meg.
Langt oppi der går det en mann (meg) og surrer for seg selv.
Nedstigningen gikk fint selvom jeg hadde et par plasser der jeg skled i grusen, med tilhørende gloser. Jeg har funnet ut at jeg fort prater for meg selv når jeg går tur, men da som oftest når jeg går aleine. Nå gikk jeg jo med Brit Elin, men hun lå et lite stykke forran, så da måtte litt verbale utbrudd få litt utløp når fotfestet glapp.
Litt småkaldt i skyggen
Et lite fossefall, eller et stryk. Såpass mye var det at vi måtte krysse 2 hengebroer for å gå videre.
Når vi nærmet oss bunnen av Øvredalen kom vi til fossefallet som hadde utspring fra Trollebottsvatnet. Vannet hadde godt med kraft, og uten broene som var lagt ut hadde vi nok ikke kommet oss over. Broene var av det litt vinglete slaget, så her fikk vi kjent litt på balansen. Det var helt greit å komme seg på sikker grunn, og gå videre nedover Øvredalen.
Fossefallet fra Trollebottsvatnet
Flotte farger i høstfjellet
Turen ned Øvredalen byr på rimelig lettgått terreng, og etterhvert som formiddagen blir til midt på dagen får du solen i ryggen. Dette er en flott dal med vannet som renner nedover til Øvredalsvatnet, som ligger blikkstille.
Vi gikk forbi en liten gjeng med sauesankere ganske tidlig oppi dalen. De hadde tatt seg en matpause før de hastet videre oppover.
Tiden gikk egentlig ganske fort mens vi gikk slakt nedoverbakke hele veien mot Eggjestøylen
Siste km fra Eggjestøylen går over på grusvei, og på dette punktet føltes det som at turen var over. Det ble som alltid litt prat om turen vi nå hadde gått, og hva som ventet oss videre. Denne turen var første av flere toppturer på en lengre "tour de vestnorge" vi hadde, så det ville komme flere flotte opplevelser. På vei nedover til parkeringsfeltet har man utsikt mot fjellsiden på andre siden av Våtedalen, som er en del av Blåfjellet. Også en plass for fine turer kan jeg tenke meg.
Alt var fint og stemningen var god på vei nedover - så kom kuene. Brit Elin er ikke særlig begeistret for kuer på tur, mens jeg ikke bryr meg nevneverdig om disse firbeinte melkekartongene. Brit Elin kom på at hun hadde stavene i hånden, så hvis en ku skulle finne på å ta oss var det jo bare å stikke den med staven. Jeg var usikker om dette hadde hjulpet, men hvis det kunne hjelpe Brit Elin å finne trøst i en stav eller to så var det helt greit for meg. Vi kom oss hvertfall helt greit forbi kuene, og kunne fortsett nedover mot bilen med litt lavere puls.
Kuer i sikte.
Bilen måtte pakkes litt om, og vi skiftet klær. Fortsatt noen timer i bil før vi var ved andre overnatting.
Vel nede igjen ved bilen var det bare å få sekkene av og begynne med klesskift. Turen gikk videre nordover noen timer, så det nyttet ikke sitte med skitne turklær. Vi var godt fornøyde med begge dagene tross mye tåke og regn den første dagen. Solen denne dagen veide opp for regnet, og vel så det.
Etter å ha plassert sekker i bagasjen og fått våte sko i takboksen, var det godt å sette seg inn i bilen og kjøre ned på E39. Nå gikk veien videre nordover, nærmere bestemt Åndalsnes. Vi skulle kjøre via Trollstigen, som for én gangs skyld var åpen (veien har vært stengt i lengre perioder pga. ras). Åndalsnes er et kjempefint utgangspunkt for massevis av fjellturer, og det kommer det mer om i neste turrapport.
Legg til kommentar
Kommentarer