Turrapport: Overnatting på Preikestolen

Sted: Preikestolen 

Høydemeter: 743 moh.

Lengde: 8,2 km

Sesong: Hele året

Vanskelighetsgrad: Middels krevende (merket blått på UT.no)

Brit Elin og jeg har et lite telt-prosjekt for 2024, som innebærer at vi skal ha minst 1 natt i telt hver måned. Dette har jo vært interessant, siden januar og februar var rekordkalde måneder med rett rundt 15 minusgrader på enkelte netter. Da blir overnatting i telt i juni en lek, selvom diverse insekter kan være temmelig innpåslitne.

Vel, vi var litt i beit for en fin plass å sove i juni, og litt tilfeldig kom vi til at Preikestolen kunne være en ok plass å ta en natt.

Vi har jo vært på Preikestolen mange ganger før, men da som en vanlig dagstur med flott utsikt fra platået. Jeg har tilmed vært på platået på vinteren, med en halvmeter med snø, og hatt hele Preikestolen for meg selv. Men å overnatte der oppe, på selve platået, er naturligvis forbudt. 

Vi så for oss å gå helt opp til platået, og så gå litt tilbake igjen for å finne en fin plass. Helst en plass med utsikt inn Lysefjorden.

Preikestolen har de siste årene blitt svært turistvennlig, noe som er forståelig når det årlig kommer drøye 300.000 folk til denne fjellhyllen. Parkeringen er etter min mening dyr, ca 250kr dagen. Det er egen "fjellbutikk" med både salg og utleie av diverse utstyr, også er det jo Preikestolen fjellstue. Eller: Preikestolen Basecamp, som det så fint og internasjonalt heter. Dette var tidligere eid og driftet av Stavanger Turistforening, men i 2019 overtok (kjøpte) selskapet Norwegian Experience hele greiene.

Det som hadde kommet nytt siden vi var her sist var bla. nye skilter og såkalte "sherpa-trapper" på enkelte partier.  Skiltene var jo litt morsomme for oss lokale, men enkelte deler av informasjonen er helt på sin plass på Preikestolen. 

Turen opp begynner med en ganske så bratt grusvei. Dette partiet er der hvor jeg alltid finner ut at jeg har på meg for mye klær, så jeg drar av meg et par plagg i første sving. 

For det meste er turen opp godt variert, der det veksler mellom partier med lett kupert terreng som er ganske flatt, og over i noen ganske bratte bakker med høye sherpa-trinn. Turen byr ikke på noen utfordringer med tanke på å finne veien, for her er det bare en vei å gå. Og opp kom vi denne gangen også. Temperaturen var svært varm på vei opp, så vannet gikk unna.

Med kort vei til toppen, og overnatting, la jeg ingen begrensninger på hva jeg tok med i sekken. Her kunne jeg koste på meg litt ekstra av alt, siden det var rimelig kort vei opp.

Tung sekk til tross - alltid godt humør på begge. 

Da vi kom opp til selve platået, så var det ikke så veldig mye folk. Men allikevel kø ut på spissen, for å få bilde. Jeg forsøkte meg på å snike i en slags kø, men fant ut at jeg ikke gadd. Jeg har vært der oppe så mange ganger at jeg var mer opptatt av å gå ned igjen og finne en god plass for natten.

Men først måtte jeg dele ut litt voksenkjeft til noen tyske turister, som brukte drone rett ved platået. Skiltingen er ikke til å missforstå, og det er forbudt av sikkerhetsmessige grunner. Dette påpekte jeg til dem, men som mange andre blåser de i det. Det er viktigere å få den videoen eller de bildene. Jeg fikk hvertfall utløp for den veldig lille regelrytteren i meg, så gikk jeg videre.

Vi hadde sett et par spots som kunne egnet seg, men vi fant fort ut at bakken var for fuktig. Dager med regn i forkant hjalp ikke akkurat på.

Siden det var litt fuktig i bakken stort sett over alt der vi ville ha satt opp teltet, så endte vi med å prøve oss på fjell. Noe som skulle vise seg å fungere helt utmerket. 

Eneste problemet var at teltpluggene ikke kunne brukes, men vi løste det greit med å finne noen store steiner å legge på stroppene på hvert hjørne av teltet. Marmot-teltet fungerte ypperlig også på fjell! 

Etter å ha fått opp teltet kjapt, så var det egentlig bare å slappe av og nyte utsikten - og solens nedgang.

Det er utrolig hvor deilig det er å sitte sammen og se på solen som går ned - selvom vi hadde noen hundre tilskuere på hvert vårt hode. Vi var glad for at vi tok med mygghattene. Man ser gjerne litt corny ut med mygghatt, men heller corny enn oppspist. 

Etter å ha hatt premiumplass til solnedgang var det godt å lage kveldsmat. Det er noe befriende med det å sette på jetboil'en og koke seg noe vann til matposene. Og nå var vi skikkelig sultne. Det ble naturligvis et måltid med Firepot Foods, med noen avkapp av spekepølse attåt. En perfekt kombinasjon etter en lang kveld med motbakker og tung sekk. 

Kveldskos med perfekt utsikt, litt salt chips og fyr i pocket-bålet (pocket-bål produseres av et ektepar her i Norge, og kan kjøpes på www.pocketbal.no, eller ved å ta kontakt med Alina på alina.pocketbal@gmail.com)

Til alle knottene sin store skuffelse fant vi til slutt soveposen og la oss. Temperaturen var helt fin, og jeg lå med soveposen ganske så åpen. Såpass åpen at de heldige knottene som hadde funnet en vei inn i teltet fikk seg en god kveldsmat.

Jeg sov godt denne natten, til tross for kraftig vind hele natten. Det reiv og sleit i teltet, og jeg våknet ganske så tidlig. Men ikke av vinden. 

Kl. 03.30 våknet jeg av turister som var på vei opp til Preikestolen! De skulle tydeligvis få med seg soloppgangen, og var høye på livet - og pratet høyt seg imellom på sin vei mot Norges mest ikoniske naturattraksjon. Der jeg lå i min varme sovepose i vinden, så var jeg litt overrasket over hvor tidlig de var ute. Vi lå ikke så langt fra Preikestolen, så jeg lå der og regnet ut at de måtte ha begynt å gå i 02-tiden. Ivrige folk med andre ord. Og smått irriterende for meg som ikke klarer sove videre hvis jeg vekkes en gang etter 03.00.

Kveldsmaten til knottene begynte også å merkes nede på anklene...

Etter at de mest ivrige turistene hadde passert (vi lå ca 100 meter fra tråkket, og hadde absolutt ikke regnet med at folk kom opp så tidlig) var det bare å vente på klokken for min del. Vinden reiv og sleit i teltet, og jeg følte på et tidspunkt at hele teltet skulle knele av vinden.

I 5 - tiden klarte jeg ikke ligge lenger. Da hadde jeg ligget siden turistene gikk forbi, og bare sett i taket - og sett hvordan teltet snart knelte av vinden. 

Stod tidlig opp, og fikk med meg soloppgangen. Og vinden.

Siden jeg likevel var oppe, så tenkte jeg at det kunne vært godt å se på solen som stod opp, mens jeg hadde morgenkaffen. 

Jeg gikk litt unna teltet, siden Beit Elin fortsatt sov. Jeg fant frem kokeren. Laget meg en kaffe og nøyt utsikten. 

Marmot-teltet tar seg godt ut i naturen med sin skarpe rødfarge

Vi pakket teltet rundt 06.30 og begynte å gå ned igjen. Nedturen var slitsom, mest fordi jeg hadde spist for lite. Jeg er et frokostmenneske, og når jeg dropper slikt på tur, så går det som regel dårlig. Men vi kom oss til bilen uten de store utfordringene. 

Det var godt å komme til bilen igjen og vende nesen hjemover for å spise litt frokost.