Turrapport: Hovlandsnuten en dag i mai

En liten topp på veien til en kamerat

I mars fikk jeg melding av min kamerat, Bernhard, der han inviterte meg til hytta han har i Hardanger. Etter en rask sjekk i kalenderen, så var en gang i mai noe som ville passet. Bernhard har hytte ved fjorden, og det var naturligvis fisking på programmet. Når tiden for avreise nærmet seg tenkte jeg at det kunne vært kjekt å fått luftet skrotten litt også - når jeg likevel var i Hardanger-traktene. Dette er jo et område som er stappet med turmål, topper og turstier. 

Jeg sjekket først hvilke vei jeg ville kjøre, for så å lande en tur på veien. Dit jeg skulle kunne jeg ha kjørt 3 forskjellige veier, men jeg endte med å kjøre E39 til Jektevik. Derfra var det ferge over til Hodnanes og videre inn på FV78 mot Onarheim. Gjennom Onarheim og videre til utgangspunktet for turen - Hovlandsnuten. 

Hovlandsnuten er ikke en topptur som stikker seg ut på noe vis verken på kart eller omtale. Hovlandsnuten ligger på østsiden av Tysnesøy, i Tysnes Kommune, og denne toppen er heller ikke den høyeste på øya. Det høyeste punktet på Tysnesøy er Tysnessåto på 752 moh. Tysnessåto var egentlig et av tipsene min kamerat, Bernhard, kom med da jeg sa jeg tok meg en tur på vei opp til ham. 

Hovlandsnuten har en høyde på 726 moh., noe jeg syns er helt innafor når det bare er en mindre tur jeg skal på, underveis til et annet mål. Parkeringsplassen er lett å se, siden veien går rett forbi, og det er gratis å parkere. Det var godt med skilter for området, og det ble klart for meg at dette var nok mer populært turområde enn jeg hadde tenkt på forhånd. 

Selv om jeg regnet dette som en kort og grei tur, så var det uansett et mektig skue å kikke opp det bratte partiet opp mot toppen. Da jeg hadde gått drøyt 20 meter kom det et større skilt med flere rutebeskrivelser. Da fikk jeg meg en liten overraskelse; Her stod det jo at den ruten jeg hadde tenkt å gå er satt til å vare i 5-6 timer! Dette kan jo ikke stemme tenkte jeg. Hadde jeg tatt så feil? Stod det feil på ut.no? Mens jeg gikk oppover prøvde jeg å sjekke ut.no, og selvfølgelig var det næmest null dekning inni skaret. Jeg visste jeg hadde både drikke og mat i sekken som skulle rekke til mer enn den lengden jeg først trodde det var, men det var ikke nok til en 5 timers marsj. Jeg besluttet å bare gå, også fikk jeg heller snu ut fra klokka jeg skulle møte min kamerat på butikken ved Gjermundshamn. 

Flott natur på vei opp mot Vasstølstjørna.

Aleine, men samtidig ikke....

Da jeg parkerte bilen og gikk, så var jeg eneste gjest kunne det se ut som. Da jeg kom et lite stykke opp i skogen, så fikk jeg likevel besøk - av ca. 20 millioner fluer. Jeg, som sikkert mange andre, har en greie med at fluer, mygg, knott og klegg oppriktig talt kan ødelegge fjellturer. Det er noe med disse "bugsa" som er ekstremt forstyrrende for det vakre og flotte på tur - og jeg klarer sjelden å ignorere dem. Jeg har et så utviklet negativt forhold til "bugs" på tur at jeg vurderte å legge det inn som en faktor i mine turrapporter på lik linje med "moh." og "antall km". En egen kolonne som angir noe om graden eller mengden av fluer kunne vært noe jeg var interessert i hvis jeg skulle lest på noe før en bestemt tur. Samtidig så er sikkert ikke dette eksakt vitenskap, så jeg gikk og tenkte at kanskje andre ikke opplever dette plagsomt, eller kanskje fluene flytter på seg til neste år? 

Jeg gikk uansett på, dog i en litt høyere fart oppover enn jeg normalt gjør for en liten topptur - og det skulle jeg få betale for litt seinere. 

I følge skiltet skulle jeg nå ha gått halvveis allerede, og stigningen hadde vært minimal.

I bakgrunnen, nedi der, sees vannet jeg nettopp gikk forbi. Her oppe ble det såpass bratt at det er satt opp tau mellom trær, som sikring.

Fluer eller ei, denne turen ble bratt og hard - særlig i en vårsol som steker godt. Jeg er ikke særlig til skogmann, så det å komme meg opp i høyden og forbi tregrensen er en herlig følelse. Jeg ble jo drevet frem som skremt sau av disse fluene, og med tanke på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så kom smellen sånn ca. midt i brattpartiet. Stive bein, tungpustet som fy og rimelig sur på fluene som prøvde å fly inn i munnen min når jeg prøvde drikke vann. Hvert stopp var sårt tiltrengt, men en lidelse på samme tid. 

Likevel - jeg hadde bestemt meg for at disse krekene ikke skulle ødelegge hele turen, så jeg forsøkte flytte fokus på den flotte utsikten som etter hvert åpenbarte seg.

Jeg smiler fordi jeg har kommet i en slik høyde, og vind, som gjør at fluene nesten er borte. O' lykke!

Denne turen byr på en fantastisk utsikt allerede når du kommer ut at den skogkledde vestsiden. Jeg kunne kjenne at humøret var stigende, til tross for at jeg hadde brent alt kruttet oppover den første halvdelen. Det var som om jeg fikk en energiboost av å kjenne vinden i skjegget og se det fantastiske landskapet rundt Tysnesøy.

Når jeg nærmet meg toppen kunne jeg se at det var en del små stier og tråkk rundt omkring, men jeg holdt meg til rødmerket sti. Det er godt med merking helt opp. 

Snart på toppen, men der borte kunne jeg skimte noe kjent. Der var jo Ulvanosa! Der har Brit Elin og jeg gått opp med truger.

Toppen! 

Infoen ved turstart, der det stod at turen var 5-6timer lang, må ha vært for en annen rute. Med mindre jeg hadde en så sprø fart opp pga fluene, at jeg knuste all tidsangivelse. Jeg brukte halvannen time opp, noe jeg var helt fornøyd med. 

Nå var jeg skrubbsulten, siden det var blitt en del timer siden mat. I sekken hadde jeg med både pizzasnurr og sjokolade, så jeg led ingen nød på toppen. Solo er en fast følgesvenn på tur, og den var tom før jeg begynte på nedturen.

For de som er kjent i området rundt Rosendal, så kjenner en sikkert igjen noen av fjellene på høyre side i dette bildet. Det såvidt en ser Malmangernuten lengst til høyre, og en kan se Melderskin litt til venstre for Malmangernuten. 

Etter litt filming og bilder med drone på toppen, var det naturligvis påkrevet å signere meg inn i boken som ligger på toppen. Denne boken lå godt sikret i en metallboks, så jeg regner med det kan bli ganske så værhardt her ute. 

Veien ned gikk som en lek, nå som jeg hadde fått påfyll av både mat, drikke og inntrykkene av utsikten. Fluene var nært sagt glemt, men ikke før hadde jeg tenkt tanken så var de der. Det ble en slags blanding av å gå og jogge ned fjellsiden. Jeg måtte bare passe på litt i de bratteste partiene at jeg ikke mistet fotfeste fordi jeg viftet vekk fluer. 

Jeg tror jeg brukte ca. 50 min ned til bilen, noe som er helt ok "rundetid". Jeg møtte på 2 folk ikke langt fra parkeringen, som var på vei opp, men ellers var det stille og rolig område - sånn bortsett fra det innlysende. 

Tross plagsomme fluer, så vil jeg likevel anbefale denne turen. Jeg kunne gått denne på høsten kanskje, hvis jeg skulle gått den på nytt. En fantastisk utsikt mot bla. Rosendal, og selvfølgelig 360graders utsikt over fjell, fjord og hav.