Turrapport: Hunnedalen - Blåfjellenden - Mån

Dag 1: Hunnedalen - Blåfjellenden

Lengde: ca. 8 km

Høyde: starter på Høgaleitet på ca. 600moh., går opp til ca. 800moh. før en går ned til Blåfjellenden på ca. 600moh. 

Tid: 3 - 4 timer

Vanskelighetsgrad: Middels, merket som BLÅ på ut.no

Helt siden jeg gikk til Blåfjellenden alene i 2022, har jeg snakket mye om hyttene og ruten gjennom Fidjadalen til Brit Elin. Siden det er en rimelig lang tur, så er det ikke bare å spasere inn en dag etter jobb. Men slik ble det faktisk denne gangen, bare ikke med det samme utgangspunktet som jeg hadde i 2022. 

Vi hadde bestemt oss for å ta ruten som går fra Hunnedalen, eller Øvstabø som det jo egentlig heter. Vi fikk vår eldste sønn til å kjøre oss opp til startpunktet, også hadde vi satt fra oss gamlebilen på Mån. På den måten slapp vi tenke på å avtale henting til et bestemt tidspunkt på Mån. Parkeringen på Mån betales via Vips, og koster 50 kr.

Vel fremme i Hunnedalen ble vi sluppet av på parkeringsfeltet som er markert "P-5". I den ene enden av parkeringen er det et toalett-bygg, så det er mulig å ta en siste tur på toalettet før en går opp og inn i fjellet.

Vi ble velsignet med fint vær allerede fra første steg, noe som var herlig - det var tross alt meldt litt "ymse" vær denne dagen. Inngangspartiet til denne ruten er skiltet med et stort skilt ved bilveien, der det står "Blåfjellenden". Stien går gjennom ei hyttegrend og over en del myr. 

To veldig fornøyde fjellfolk, som nyter at det er sol!

De fleste høydemetrene tas unna allerede den første timen

På seinvinteren i år var Brit Elin og jeg på vei opp samme stien, men da var det fortsatt mye snø i terrenget. Da gikk vi litt forbi "krysset" der en kan gå over til Sandvatn-hytten, men kort etter dette var jeg så bitende kald på tærne mine at vi bare måtte snu. Vi hadde den gang en slags løs plan om å gå til Blåfjellenden og tilbake på samme dag - men med så korte dager det var på den tiden, så hadde ikke det gått i det hele tatt. 

Men denne gangen var planen ganske klar, og vi passerte punktet der vi snudde sist gang i godt driv. 

Turen over "heiå" går egentlig ganske så fint. Det er et relativt lettgått høyfjell-terreng, og jeg må ærlig innrømme at denne veien er mye finere enn det jeg hadde forestilt meg. Vet ikke hvorfor jeg tenkte på forhånd at denne ruten var litt kjedelig, men det var den absolutt ikke. Vi nærmet oss Leitesvatnet, som er det siste store vatnet man passerer før en begynner nedstigningen til Blåfjellenden. Leitesvatnet er dessverre ikke noe til fiskevann i følge lokale kjennere, noe som er litt synd da det er flott område for telting - og fiske hvis det bare var fisk. Hvis en tenker å ta med seg fiskestang på en tur som dette fra Hunnedalen og ned til Mån, så må man nok vente til Fidjavatnet med å kaste ut snøret. 

Leitesvatnet, på 793 moh. En kan skimte en liten hytte mellom vannkanten og den siste snøen.

Etter å ha passert Leitesvatnet var jeg sikker på at vi ville få øye på hyttene på Blåfjellenden, men det siste stykket med nedstigning var lenger enn jeg forestilte meg. Jeg begynte i tillegg å få litt vondt i den høyre storetåen. Hadde jeg snøret skoen for løst igjen? Til tross for rimelig kort vei til vi var fremme, så valgte jeg å knytte høyresiden på nytt. Med tanke på at vi hadde 14 km med litt krevende tur imorgen, så tenkte jeg det var verdt å stoppe og knytte skoen - bare minutter før vi var fremme.

Dette er på mange vis et bilde på den ultimate frihet for meg; Å gå i følge med Brit Elin, fri natur så langt øye kan se, ingen mobildekning og "uendelige" stier i høyfjellsterreng. 

Hovedhytta på Blåfjellenden. 

Vi la oss inn på første rommet ved inngangen, og jeg fikk samme underkøyen som jeg hadde i 2022. Det gikk raskt å legge på det nye sengetøyet i silke fra DNT. Jeg hadde ikke brukt dette før, så jeg var litt spent på om det var noe godt å sove i - men med stor sannsynlighet ville jeg sovne som en stein uansett. Vi hadde tatt med oss litt forfriskninger sammen med en god ost og litt spekepølse. Det var godt å bare roe helt ned og bare snakke sammen og se på utsikten. Mens vi satt her og slappet av, så begynte det bli kveld ute og solen gav oss et flott lysshow. Kveld på Blåfjellenden blir fort magisk når du kan sitte og skue utover dalen mens solen går ned bak Ernstknuten og Breiedalen. 

Middagen fikk bare vente litt.....

Vi fant etter litt tid ut at det ville være lurt å få laget middagen. Det var blitt lenge siden vi spiste et skikkelig måltid, bortsett fra spekematen og osten. Vi hadde tatt med litt forskjellig, siden jeg hadde den store sekken. Vi tenkte at vi ville ha litt valgmulighet når det kom til maten, uten at det var noe festmåltid av den grunn. Eller egentlig føles nesten all mat som fest når man er på fjellet. Enten vi er i hytte eller telt, så smaker alt ti ganger bedre enn om det samme ble laget hjemme på kjøkkenet. Sjarmen med det enkle liv vil jeg tro, også merker jeg at jeg fylles av en takknemlighet på slike turer. Jeg er glad så og si hele tiden, og jeg er egentlig fornøyd uansett. Til og med når middagen er en enkel pose-middag fra Toro. Jeg kan til og med skryte av meg selv og si at "denne middagen er laget fra bunn av", for jeg klippet jo opp posen i bunnen.

Mens vi spiste middagen ble det sein kveld ute også. Lyset som ga oss det flotte fargespillet på himmelen var nesten helt borte. Det ble ikke helt mørkt, men vi la frem hodelyktene likevel - tilfelle vi måtte en rask tur på utedassen i løpet av natten. 

Jeg tror vi sovnet i løpet av få minutter etter vi la hodet ned på puten. Sengetøyet jeg hadde vært litt spent på, var helt utmerket! 

Dag 2: Blåfjellenden - Mån - Eikeskog

Lengde: 14 km

Høydemeter: 346 totalt 

Tid: 6 - 9 timer, avh. av form, pauser og vær.

Vanskelighetsgrad: oppgis av ut.no til å være RØD (krevende)

Det ble som ventet en ganske tidlig morgen på Blåfjellenden. I frykt for ubudne stikkende gjester på rommet var vinduet holdt stengt igjennom natten, så temperaturen ble litt ukomfortabel. Jeg våknet først i 03.30-tiden, men kjente at jeg fint klarte sove videre noen timer. 

I mellom 6 og 7 begynte begge å våkne til, og vi begynte smått å bevege oss ut av sengene og ut til stuen. Det så ut som det ville bli nok en fin dag, værmessig. Vi startet uansett morgenen med å koke opp vann til kaffen. Jeg trenger et par små kopper for å kickstarte dagen, så det var ingenting å vente på. 

"Og om litt er kaffen klar..." 

Til frokost hadde vi også et par alternativer å velge mellom. Vi hadde med en pakke med en fast følgesvenn og kombinasjon gjennom flere turer: polarbrødet og tubeost. Kanskje ikke veldig spenstig, men praktisk. Jeg for min del kjenner at jeg snart vil si farvel til polarbrødet, men denne morgenen fikk det en ny sjanse. Vi hadde med diverse småpakker med havregrøt, og det var faktisk en pakke havregryn på kjøkkenet på hytta - men denne morgenen fristet det ikke med mer oppvask enn det som var nødvendig. 

Takk for denne gang, Blåfjellenden! 

Finværet ble litt gråere iløpet av morgentimene, og vinden var litt sur. Men humøret var upåklagelig!

Etter å ha ryddet og rengjort hytten etter oss, var det klart for å spenne på sekken igjen. Kroppen kjentes god, men etter få meter ned skråningen fra Blåfjellenden meldte det vanlige problemet seg; høyre storetå var ikke helt fornøyd. Etter en strammerunde på sko, etter bare 10 minutter, så var jeg klar. 

Stykket fra hyttene og ned mot Fidjastøl er mest myr, så jeg var glad det ikke hadde regnet så mye på natten. Her var det vått nok som det var! 

Lynavlederen, gikk seg fast i litt kratt.

Landskapet nedover er vilt og flott. Og til tider ganske dramatisk. Fidjafossen er ikke like spektakulær som Månafossen, men stien går helt ned til fossens utspring så her er det best å følge med hvor du trør. Passasjen ved fidjafossen er også av mange beskrevet som et av de punktene som er farlige å krysse, om du er for tidlig ute på året. Her er den plassen hvor snøen og isen forsvinner seint, og det er ikke bare-bare å krysse snøfonna som ligger ned i skaret, uten å skli utfor fossefallet. 

Fidjafossen, etter å passert skaret den går gjennom. Brit Elin står her på kanten av stupet, som er ca 20 meter ned til første nivå av fossen. Fossen renner så videre ned i forskjellige nivåer. Totalt har Fidjafossen ca. 40 meters fall.

Nettsiden www.hidden.no, har oppføringer for historisk data og informasjon om alt fra gamle støler til tidligere gårdstun.

Området som ligger på oppsiden av fidjafossen er egentlig litt interessant å lese om. I tidligere tid var det en gård ovenfor fossen. 

"Garden på Fed var kjent som en storgard og eide store heieområder. Det fortelles at bonden på Fed la saueskrotten som vedpinner ved slaktinga om høsten – og at smørprisene sank når han kom til byen med smør. Det fortelles også at en sønn av bonden på Fed ble gift med ei hulder. Noe av rikdommen på garden skulle komme fra denne kona."

         Kilde: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fidjadalen

Hvor mye som er sant eller skrøn er ikke godt å si, men at storgården har eksistert er det nok ikke tvil om i og med at ruiner/rester av bygninger er funnet. 

Stien ned mot Fidjavatnet går i et variert terreng, som veksler mellom myr, steiner, ur og skog. På siste strekket før vatnet måtte vi ha en liten pause for litt påfyll av sjokolade og en brus. Brusen hadde vi hatt ute på trappen over natten, så den var god og avkjølt. Det er godt med litt kullsyre på tur. Det frisker opp litt, og enda bedre om det er noe med sukker. Da vi stoppet for påfyll kunne vi se at regntunge skyer kom veltende over Fidjadalen, retning Mån. Det tok ikke lange tiden før vi måtte dra på regntrekket både på sekken og oss selv. 

Strekket som går langs vannkanten på Fidjavatnet er en av mine favoritt-strekk. Vannet er klart, og en kan se bunnen nesten hele veien til endes av vannet. Det sies at det er fisk å få her, men at det er stort sett steke-fisk. En og annen "rugg" er nok havnet på kroken, men disse er det langt mellom.  

Videre nedover kom vi til Gjertrudjuvet og deretter Månastølen. Gjertrudjuvet, og stien rett før juvet bød på en skikkelig utfordring - manglende merking og det faktum at stien bare forsvant. Med ett stod vi i tett vegetasjon, og vi befant oss plutselig i noe som minnet mer om jungel enn norsk fjellheim. Jeg var først sikker på at vi var på rett vei, men når min vei førte oss til et lite stup så må jeg innrømme at det kokte litt i topplokket. 

Det ble naturligvis ikke bedre av at vi gikk mer og mer feil, i stedet for å gå tilbake der vi mistet stien. Mobilen lå lett tilgjengelig i sidelommen, så jeg ville prøve gps'en på denne. Det kunne jeg bare glemme. Her var det null dekning. Da var det kun en ting å gjøre: frem med Garmin'en og finn stien, og det litt brennkvikt. Fluene begynte å lukte usikkerheten vår, og sikkert litt andre spennende ting, og jeg kan ikke fordra fluer på tur. Virkelig ikke fordra dem! Etter å ha trykket litt på Garmin'en gikk det to minutter med tråkking gjennom kratt før vi var på stien igjen. Det var godt å finne stien. Vi begynte bli ganske slitne, og når begge er helt "lost" mht. hvor vi er, da går luften litt ut av den berømte ballongen. Derfor var gleden stor da vi endelig var på rett vei igjen. O lykke! 

Her hoppet fisk i hopetall - bare ikke når jeg tok bilde selvfølgelig. Sjenert fisk.

Over Hulderhaugene begynte vi å skimte Mån i det fjerne. Det er utrolig godt å være på tur, men etter en hel dags marsj i ulendt terreng, er det ganske deilig å se "målet" også. Målet var jo ikke Mån, men parkeringsplassen. Likevel føltes Mån som vårt mål. 

Men først måtte vi tråkke oss gjennom fjellsiden som går langs Månsvatnet. Det er beskrevet mange steder at det går an å gå på østsiden av Månsvatnet, og på den måten slippe den store steinura. Minuset med et slikt rutevalg er at man må krysse elven der den går ut i Månsvatnet, noe som ikke er å anbefale ved stor vannføring. Slik vi oppfattet vannføringen da vi gikk turen, var det helt uaktuelt å krysse elva til fots, så da ble det den "vanlige" ruten mot steinuren. 

Steinuren ser egentlig litt puslete ut når du står nede på Mån friluftsgård og ser opp dalen, men jeg kan love deg at den er alt annet enn puslete. 

Når man skal gå ut på steinuren fra vestsiden går man gjennom noe som kan minne om en stor port, som er to enorme steinblokker på størrelse med et lite hus. Vi hadde en kort stopp før "porten" for å sette stavene på sekken og få oss litt sjokolade og vann. Turen over uren tar drøyt 15 minutter, alt etter om det vått eller tørt. Uren er merket godt med varder og røde T'er, og man gjør klokt i å følge merket vei over uren. Jeg stoppet opp midt ute på uren, og måtte kikke meg litt rundt. Det er enormt, og siden vannføringen var ganske stor kunne jeg høre vannet fosse under oss på enkelte partier. Når vi endelig kom oss over uren føltes det som at det bare var sjarmør-etappen igjen nedover. Dette siste stykket fra uren og ned til Mån har vi gått opp og ned mange ganger dette året, så nå var det bare "smooth sailing" ned til Mån.

Akkurat begynt å krysse uren luren....

Like før vi kommer ned på sletten ved Mån

Dreamteam på siste etappe, ned til Månafossen.