Turrapport: Topptur og overnatting på Alden, Den Norske Hesten.

Litt bakgrunn

Under oppholdet jeg hadde ved Røde kors Haugland Rehabiliteringssenter i Mars/April fikk jeg utforsket områdene i nærheten av Haugland. Mange flotte nærturer, og noen toppturer ble det også. 

Likevel står nok turen jeg tok den ene helgen til Alden (Den Norske Hest) som en av de bedre jeg har hatt aleine. 

Hvordan jeg endte opp på Alden; som nevnt over så hadde jeg et 3 ukers opphold på Rehabiliteringssenteret på Haugland i forbindelse med at jeg hadde en ulykke på sykkel for snart 3 år siden. Før jeg reiste opp, bestemte jeg meg for å pakke med meg alt jeg trengte for nært sagt alle slags turer. 3 uker borte fra familien er lenge, så jeg tenkte jeg gjorde best i å legge til rette for at tiden skulle gå fort. 

Siden dette var i slutten av mars, var det ingen vits å tenke overnatting i høyden. Snøen var langt i fra å forsvinne, så jeg rettet heller blikket mot kystnære strøk. Haugland ligger i Fjaler Kommune, som igjen ligger i Sogn og Fjordane Fylke (eller Vestland fylke, som det idag heter). Her var det med andre ord massevis av muligheter for å finne flotte plasser å få til en teltovernatting!

Første helgen jeg var på Haugland tok jeg en tur ned til en tidligere god kollega, nå god kamerat. Han har hytte i Lavikområdet, og jeg var invitert ned for å overnatte fra lørdag til søndag. Han og kona bød på god mat og vin, og vi hygget oss ut i de seine kveldstimer - og i dette laget kom det frem både det ene og andre forslaget til hvor jeg kunne gå tur. Både Batalden og Alden ble nevnt. 

Da jeg returnerte til Haugland på søndagen, fant jeg en eldre turbok skrevet av lokale turlag. Der fant jeg Alden, "Den Norske Hesten". Valget var da gjort. Alden skulle erobres!

Forarbeid og undersøkelser

Alden er et yndet turmål for mange, men da for det meste på sommeren. Båtfolk tar gjerne turen ut, og legger til kai på øyas eneste bryggeanlegg. Jeg tenkte at det ville by på litt utfordringer for min del, for ikke var det sommer og ikke hadde jeg tilgang på båt. Trodde jeg. 

I turboken jeg fant på Haugland stod det jammen et mobilnummer til ei dame som visstnok hadde et slags ansvar for Alden og turstiene der ute. Jeg tok kontakt og sa jeg tenkte meg ut og sove over en natt, og at jeg trengte tips til hvordan komme meg ut. Hun var meget behjelpelig, og svarte raskt på mine spørsmål. Hun kunne fortelle at det var en eldre kar som kjørte folk ut til Alden mot et lite "gebyr". Jeg fikk tlf nummeret hans, og fikk raskt svar hos ham også. Han ville ha et par-tre hundre kroner for tur/retur, så avtalen ble gjort, og jeg begynte glede meg til helgen. 

(Alle opplysninger om ferje, båtskyss og tlfnr m.m. finner du i bunn av denne turrapporten)

Avreise

Det var frost på bakken og på vinduene da jeg stod opp, men ikke mer enn at det forsvant med en gang solen kom opp. Og sol ble det denne dagen. Blå himmel, og ca. 7 - 8 varmegrader. Helt greit for å være Mars, men jeg pakket med meg godt med ull med tanke på natta som kom i telt. Jeg har sovet i telt i minusgrader tidligere, og det blir fort kaldt om man har dårlig utstyr. 

Fergen fra Askvoll var knapt halvfull. Stort sett norske biler, men en og annen tysk og nederlandsk bobil med sykler på bakenden var det. Værlandet og Bulandet er godt besøkt sommerstid, og det er mange som sykler rundt på disse idylliske øyene i havgapet. 

Turen fra Askvoll til Værlandet var helt nydelig. Rolig sjø, solskinn og blå himmel - da er det en fryd å være på sjøen. Landskapet på vei ut var fascinerende, slik som strukturene på Storenipa 192moh. . 

Morsomt dette skiltet som møter deg i det du kjører av ferga, og inn på Værlandet

Vel fremme på Værlandet var det enkelt å finne frem til kai-området som jeg skulle treffe båtskyssen. Jeg parkerte bilen på en stor grusplass, og begynte å lesse ut av bilen. 

Jeg innså da at jeg kanskje hadde med meg litt mye for én natt. Én blytung, én sekk med ved og en fiskestang. Pluss teltet, som jeg denne gangen ikke hadde fått plass til i sekken. Da jeg kom tuslende ned mot båthavna tror jeg nok båtfører, Tor Leite, må ha tenkt sitt. Han var en eldre, og da han tok imot sekken min for å legge den i båten kom det ei lavmælt glose om at sekken var tung. 

Båten var egenprodusert og minnet litt om en klassisk Mørebas av den mindre sorten. To meter med turkledd mann og "to tonn" med bagasje fikk omsider stablet seg inn i båten, og vi putret ut mot åpen sjø.

Båtturen ut tok drøyt 10 minutter, og Tor kunne fortelle at når vi nærmet oss øya var det veldig viktig å kjenne forholdene. Det er visstnok veldig mye skjær rundt Alden, som har skapt problemer for mang en båtfører tidligere. 

Det var helt nydelig vær da jeg ankom Alden. Varmen var helt perfekt, nesten litt for varmt med tanke på at jeg om litt skulle opp i fjellsiden og gå til toppen. 

Øya er ubebodd, men det ligger en eldre gård i nærheten av kaien. Her er noen hus, en låve og flere uthus og skur. Gården brukes stort sett på sommeren av eierene, men siden jeg reiste ut i mars, så får jeg hele øya for meg selv. 

Jeg kjente umiddelbart på en barnlig eventyrlyst da jeg ankom øya. Helt for meg selv, og med alt jeg trenger for en flott dag og kveld i solskinnet. 

Jeg virret litt frem og tilbake nede ved gården først. Tenkte det ville være lurt å kanskje finne en teltplass først, og så ta fatt på toppturen. Etter litt frem og tilbake ble det endring i planen. Jeg ville komme meg opp på fjellet først, så kunne jeg fikse teltet etterpå. Det ble litt ompakking over i en mindre sekk (lokket på vandresekken kan gjøres til en mindre sekk), også måtte jeg jo legge alle tingene mine en plass der ingen kunne finne dem.....eller vent litt.....jeg var jo mutters alene her, så det var jo bare å la det ligge ved stien. 

Toppturen

Turen opp til drøye 480moh er ikke merket på noe annet vis enn et gammelt skilt ved gården. Sporadisk nødlet oppover, men stien er såpass lett å se i terrenget at dette byr på få problemer. Det begynner rett på oppoverbakke, naturligvis. Her skal man til ca. 300 høydemeter, til man kommer opp til platået. Herfra flater det litt ut, før en kommer til varden på østsiden - også kalt Instenova. 

Jeg hadde slurvet litt med spising, så jeg ble litt fort tom for energi på vei opp mot platået, men utsikten jeg hadde når jeg snudde meg var helt enestående. Jeg tok det med ro opp, for det er bratt - meget bratt enkelte steder. 

Da jeg kom opp til platået, og beina fikk en kort hvilepause, kunne jeg høre en fugleskrik. Lyden var kraftig, så dette var ikke noe småfugler, tenkte jeg. Jeg kikket meg rundt uten å se noe, så jeg begynte å gå igjen. Kunne ikke stå for lenge, og bli stiv å beina. 

Etter noen minutters gange, kom plutselig 2 havørn seilende frem over fra noen klipper. Et fantastisk skue. Jeg ble stående å se på ørnene flere minutter, og tenkte de sikkert forsvant når jeg begynte å gå igjen. Det gjorde de ikke. Istedet sirklet de over meg hele den siste biten mot siste stigning. 

Rett før siste stigning til toppen var 2 ørn plutselig blitt til 5! Jeg ble stående å kikke opp, forsøkte ta litt bilder, og begynte tenke at de kanskje prøvde jage meg. Mulig de hadde reir der oppe? Jeg valgte å fortsette opp i rolig tempo. 

Jeg kom til toppen ca. 16.30, og hadde da brukt drøyt 2 timer opp. Da hadde jeg tatt det ganske rolig, og det ble jo en del stopp underveis når ørnene viste seg. Vel fremme på toppen av Instenova var ørnene borte. Jeg kunne høre dem innimellom, så de var nok ikke langt unna. 

Viktig å få navnet inn i boken på toppen

Etter å ha filmet med dronen fra toppen, og fått i meg litt spekepølse og drikke, bestemte jeg meg for å begynne på nedturen. Solnedgangen var begynt, og jeg ville helst komme meg ned fra fjellet før mørket kom. 

Man kan gå fra varden på Instenova og over platået videre til Ystenova, og derfra ha utsikt ut mot havet i vest og bla. Ålfotbreen nordøstlig retning. Jeg gikk ikke til Ystenova pga tiden, men tenkte at neste gang jeg skal til Alden må jeg gå dit. 

Et fantastisk utsyn på veien ned fra toppen av Alden

Camp

Turen ned gikk ganske rolig for seg. Jeg måtte stoppe opp flere ganger og bare nyte utsikten. 

Halvveis ned i fjellsiden kunne jeg skimte at en yacht hadde lagt til kai på øya, noe jeg nesten ble litt irritert for. Hvorfor måtte disse båtfolkene komme hit akkurat idag, tenkte jeg med meg selv. Plutselig forsvant følelsen av å være konge på Alden for et døgn. 

Jeg kom ned til sekken og utstyret mitt, og begynte å gå bort til en del av øya jeg hadde sett fra toppen. Her kunne det se ut som at jeg fikk både utsikt, god teltplass og mulighet for fiske fra klippene. 

På vei bort til denne plassen måtte jeg passere kaien. Båtfolket virket opptatt med seg og sitt, og en av dem plasket rundt i vika med en jolle og fisket. Jeg ba til høyere makter om at fisket var dårlig frem til jeg skulle prøve meg, slik at de ville reise videre.

Tror ikke jeg kunne fått en bedre soveplass enn denne!

Teltet var oppe på få minutter, tross litt vind akkurat da dette ble gjort. Jeg kjente at sulten begynte å markere seg for fult, noe som ikke var så rart. Jeg hadde kun spist noe avkutt av spekepølse på toppen, så det var på høy tid at magen fikk mat. 

Jeg gikk opp på en liten høyde i nærheten av teltet, og fikk til min store glede se at båtfolket forlot øya. De putret stille og rolig ut av vika. 

Da var det bare å sette meg ned på første og beste plass for middag. Og den skulle nytes til førsteklasses utsikt.

Firepot turmat fungerer helt ypperlig, og i disse omgivelser smaker maten om mulig enda bedre.

Det er lite som slår følelsen av å sitte på et lite berg ute i havet, spise litt mat og se at solen går ned. Jeg tok naturligvis en del bilder, men mest ble jeg sittende å se. Helt alene. Det ga tid til refleksjon over situasjonen jeg har vært i siden 2021. Det å være utenfor arbeidslivet, savnet av kollegaer og faglige utfordringer i hverdagen. Samtidig en enorm takknemlighet overfor mine nærmeste. Det har ofte vært tunge tider, men støtten fra min kone Brit Elin har vært formidabel. 

Inntrykkene jeg fikk ved å sitte slik, og muligheten til å bare nyte dette, fyller meg med både takknemlighet og håp. 

Morgenstund har gull...

Etter en god natts søvn, i crispy 2 minus, var det tid for et nytt lysshow; soloppgangen. Det var vindstille og knapt et par varmegrader, da jeg dro opp glidelåsen på teltet.

Frokost på sengen får en litt annen betydning, når det er en slik utsikt mens vannet til kaffen koker. Lyden av kokeapparatet, svak bris i teltduken og bølgeskvulp er som balsam for sjelen. 

Jeg kjørte full pakke med Firepot på denne turen, med middag og frokost. En god start på dagen, sammen med en skvett kaffe. 

Klokken var knapt 06.30, og jeg visste at jeg ble hentet ca 11.00. Så her var det bare å nyte det behagelige teltlivet og se på soloppgangen.

Etter kaffe og frokost, ble det tid for å tenke rydding og pakking. Til tross for at jeg bare var meg selv på denne overnattingsturen, så ble det jo litt rot og ting rundtomkring i telt og utenfor. Jeg er riktignok i overkant opptatt av såkalt "ting-kontroll", men alle disse tingene lå nå litt utover det hele. Jeg kokte meg en pose til med kaffe, så jeg kunne ha en skvett mens jeg pakket ned camp. 

Jeg er opptatt av å forlate camp slik jeg fant den, og uten å legge igjen annet enn nedtråkket gress, så jeg hadde doble og triple runder i en god radius for å sjekke at alt var med. Jeg tror jeg er ganske god på å få med alt av søppel, siden jeg kaster alt jeg "produserer" fortløpende i medbragt pose, men det er særlig en ting som fort kan glemmes - teltplugger. I litt høyt gress er det fort gjort å "glemme" en plugg, så derfor har jeg alltid grundig kontroll av teltplassen før jeg forlater den. 

Jeg var ferdig pakket og klar på kaien en liten stund før jeg ble hentet, så da fyrte jeg likegodt opp kokeren og laget den siste posen med kaffe. Det var deilig å sitte i strålende sol med kaffe og høre på bølgeskvulp. 

Tor med båtskyssen kom ganske så nøyaktig på minuttet kl.11, og på nytt måtte jeg stable meg inn i den lille båten med alt av bagasje - dog noen kilo lettere denne gang, siden mat og drikke var fortært. Sjøen inn til Værlandet var litt friskere på returen, så det slo godt i den lille båten fra 70-tallet. Vel fremme på kaien fikk jeg lesset alt i land. Tor og jeg hadde en kort prat på kaien om døgnet mitt på Alden. Det var ikke så lett å føre noe samtale på overfarten fra Alden pga. motorstøy. Han håpte jeg hadde hatt en fin tur, noe jeg virkelig hadde hatt. Jeg sa jeg regnet med å se ham igjen om ikke så alt for lenge, for denne turen vil jeg ta Brit Elin med på. 

Jeg fikk lempet alt inn i bilen igjen, og satte meg bak rattet. Nå var det bare å vende nesen mot Askvoll og videre mot Dale og Haugland. En ny uke på rehabiliteringen ventet, og jeg var svært tilfreds med døgnet på Alden - Den norske hesten!

Mine tips: 

• Det er så langt jeg kunne se ikke tilgang til vann på øya, så om du tenker overnatting kan det være lurt å ha med det du trenger av drikkevann. Det renner en bekk ned forbi gården fra det lille vannet oppe på platået, men dette bør kun benyttes til koking. 
• Det er flere plasser som egner seg for å tenne bål, men en skal være spesielt påpasselig med brannfaren. Områdene rundt gården er gresslagt og er lett antennelig. Det er noe drivved omring på skjær og holmer, men en bør ha med egen ved hvis en tenker tenne bål. OBS! En skal alltid forholde seg til retningslinjer for bålforbud, og ta særlige hensyn til hvor en tenner bål. 
• Avhengig av årstid man reiser ut, så vil jeg anbefale å planlegge nok tid til både Ystenova og Instenova. 
• Det er flere som oppgir Alden som best å gå i godt vær. Det er ikke anbefalt å ferdes på toppen ved skodde og regn, og særlig ikke med små barn. Det er fra toppen i øst (Instenova) drøye 400m rett ned, uten noen form for sperring ved stupet.